The Bookshelf

LITTERÆR GOTIKK (del 9)

Dette er niende del ut i Jan-Stian Venøys artikkelserie om litterær gotikk. Hans historiske utgreiinger vil bli et fast innslag i Meihell Magazine utover våren.

Maestroen entrer scenen – femte akt

Den første tiden på West Point gikk bra for Poe, selv om han slet med en øresykdom, og i et brev fra fosterfaren ble beskyldt for å ha stjålet noen bøker fra Richmond. Han utmerket seg i matematikklassen, og var til stor fornøyelse for sine medkadetter da han ofte laget små sketsjer og nidvers om offiserene bak deres rygg. Stemningen skiftet imidlertid brått i oktober, da Allan giftet seg igjen – med en tjue år yngre kvinne, i tillegg til at den gamle også ble avslørt som far til to tvillinggutter utenfor ekteskap.

9lastletter

Poe ble opprørt, og fryktet at hans tid som fostersønn skulle være over. Dette ble bekreftet i et brev fra Allan, som skrev at han nå hadde stiftet ny familie, og ikke lenger ønsket å beholde kontakt med Poe. I tillegg hadde Poes etterfølger i hæren via et brev fortalt Allan visse ting som gjorde sistnevnte både opprørt og direkte rasende. Han kalte det sitt siste brev til Poe noensinne – han var definitivt ferdig med ham. Poe skrev da det som ble hans lengste brev i livet, et rasende brev til Allan der han skjelte ham ut og forbannet ham for å opprinnelig ha tatt ham til seg, beskyldte ham for å ikke holde sine løfter, og truet med å slutte på West Point – noe han allerede uansett hadde bestemt seg for. Allan svarte aldri.

Poe visste at han ikke formelt kunne søke seg ut av West Point uten Allans skriftlige tillatelse, og han visste også at den ville han aldri få, så han gikk med hensikt inn for å rett og slett bli sparket ut for pliktforsømmelse. Han begynte å drikke igjen, utviste grov forakt mot disiplinen og nektet å møte opp til obligatoriske ting (det går en vandrehistorie om at Poe en gang møtte opp naken på en øvelse,men dette er avfeid som vrøvl). Han oppnådde å bli stilt for krigsrett i slutten av januar 1831 og endte med å bli utvist fra akademiet.

19. februar forlot han militærakademiet og satte kursen mot New York, hvor han i april fikk utgitt sin tredje diktsamling, «Poems» (inspirert av Samuel Coleridge, og blant annet inneholdende «Israfel»), ved hjelp av penger han hadde samlet inn blant sine medkadetter ved West Point – som boken også ble dedisert til. Samlingen ble imidlertid møtt med skuffelse blant dem, for de hadde forventet mer av ham, mens kritikerne i avisene omtalte diktene som lovende, men bisarre.

Senere returnerte Poe til Baltimore,hvor han bodde hos sin tante og et par andre familiemedlemmer fra farens side. I Baltimore forelsket Poe seg igjen – denne gang i en 17-årig pike ved navn Mary Starr. Han skal ha fridd til henne, men broren hennes brøt inn og avslo på hennes vegne på grunn av at Poe ikke kunne forsørge seg selv og da langt mindre en kone. Det sies at Starr og en meget sjalu Poe en gang hadde en heftig krangel i fylla, enkelte kilder spekulerer i om det sågar var tilløp til vold fra Poes side, og at de to ikke ble tillatt å se hverandre igjen etter den episoden.

5mary

Litterært gikk Poe på denne tiden bort fra lyrikken til fordel for noveller, som han håpet skulle være mer innbringende rent økonomisk. Hans første publiserte historie var «The Dream», som ble printet i The Philadelphia Saturday Evening Post 13. august 1831, en historie inspirert av brorens død knappe to uker tidligere. Døden som tema skulle da også bli en gjenganger i Poes verker, blant annet ble den store koleraepidemien i Baltimore samme år en inspirasjon i et par av de senere, og mer kjente, novellene hans – deriblant «King Pest». Meteorregnet to år etter, som var godt synlig fra byen, formet også en av hans historier, nemlig «Eiros and Charmion».

I begynnelsen av juni 1831 lyste Philadelphia-avisen Saturday Courier ut en novellekonkurranse med 100 dollar i premie, og Poe deltok. Han vant ikke, men både dommerne og redaktørene likte de fem historiene Poe bidro med i konkurransen, og de ble alle publisert i den nevnte avisen det påfølgende året – med den sterkt selvbiografiske «Metzengerstein» som den første av dem (de fire andre var faktisk nærmest som rene humornoveller å rekne, selv om handlingene var preget av detaljert beskrevet vold). I løpet av høsten og vinteren 1831 skrev han fire brev til Allan igjen – naturligvis i en adskillig mildere tone enn ved forrige, harmdirrende korrespondanse. Ingen av dem ble besvart.

I 1833 deltok Poe i nok en aviskonkurranse, denne gang i Baltimore Saturday Visiter. Premiene var 50 dollar for beste novelle og 25 dollar for beste dikt. Han deltok med diktet «The Coliseum» og seks noveller, hvorav han vant med den ene, «The Manuscript Found in a Bottle». Disse seks novellene inngikk i prosjektet «Tales of the Folio Club», som imidlertid aldri ble utgitt samlet under dette navnet. Det ble sagt at «The Coliseum» ville ha vunnet diktdelen av konkurransen om ikke Poe hadde vunnet med sin novelle, juryen fant det urettferdig om han skulle ha vunnet begge (diktet som faktisk vant, var skrevet av et av jurymedlemmene – under pseudonym – noe som gjorde Poe rasende, og han måtte etter sigende holdes tilbake for å ikke gå til fysisk angrep). Både «The Coliseum» og «The Manuscript Found in a Bottle» ble trykket i avisen, og dette ble Poes første store suksess.

5bottle

Han ble etter dette venn med John Pendleton Kennedy, en dikterkollega og senere politiker. Dette vennskapet skulle få betydning for Poes videre karrière. Kennedy hjalp Poe med publiseringen av «The Visionary» (en annen av historiene fra «Tales of the Folio Club») i magasinet Godey’s Lady’s Book i januar 1834 – og dette var Poes debut i et nasjonalt månedsmagasin (i årenes løp ble flere av hans noveller trykket i dette mediet). Etter å ha sendt nok et brev til Allan, fikk Poe omsider svar, vedlagt en liten pengesum. Det var det siste han noengang mottok fra sin fosterfar.
Det berettes om at Poe besøkte Allan – som da var veldig syk – én siste gang, og måtte tvinge seg forbi hans kone, bare for å bli bryskt beordret om å øyeblikkelig gå. Dette var aller siste gang John Allan og Edgar Allan Poe møttes. I slutten av mars 1834 døde Allan hjemme i sin lenestol, uten å etterlate Poe noe som helst i sitt testamente. Dermed var all Poes tilknytning til fosterfamilien offisielt over.

Comments are closed.

Facebook IconTwitter Icon