Musikkomtaler

Plateanmeldelse: Marilyn Manson – The Pale Emperor

manson pale

Undertegnede hadde store forventninger til Mansons nye album. Ikke fordi han har gjort noe bra de siste årene, men fordi Rolling Stone Magazine kalte plata hans beste på mange år, samt at det lå hele tre forseggjorte videoer fra den på YouTube før den ble sluppet. Disse gikk på repeat her i huset, og fikk alle en bønsj med øyne på terningen.

Før jeg så videoene fryktet jeg at Orange muligens hadde blitt Mansons nye Black, siden det har falt flere godord om hans fengselsrolle i ”Sons of Sons of Anarchy” enn om den forrige plata han gav ut. MEN… Jeg uroet meg heldigvis forgjeves.

I intervjuer har Manson sagt at han går tilbake til bluesen – den sanne forløperen til rock n’ roll. Jeg vil ikke beskrive dette som en blues-plate, men bluesinspirert kan den absolutt kalles.

Det er lenge siden Manson sjokkerte verden med selvskading på scenen, antikristelige tekster og en fremtoning som fikk konservative amerikanere til å sette kaffen i halsen. Manson anno 2015 har nemlig tonet seg ned, og inntatt en småpomøs keiserrolle. Slepende låter som ”Odds of Even”, ”Killing Strangers” og ”Third Day of a Seven Day Binge” gjenspeiler dette, og fremkaller tidvis et mentalt bilde av MM, som ligger henslengt på rocketronen sin, hvor han betrakter verden med et sarkastisk løftet øyenbryn. Det samme kan sies om fantastiske ”Birds of Hell Awaiting”, hvor han minner sterkt om Jim Morrison i både stemme og temavalg. For om ikke ”Birds of Hell awaiting/With the wings on fire/Insane old Phoenix, baby/It’s your death desire” kunne vært et utdrag fra en The Doors-tekst, kan du kalle meg en krakk!

Det hender imidlertid at keiseren stormer opp fra tronen, og viser seg hvitpudret og sortkledd i all sin majestetiske prakt.  Superfengende ”Deep Six” er kanskje det beste eksempelet på dette.

Men det stopper ikke her. Mannen viser nemlig enda et ansikt i den lettbente, men tungtematiske ”Cupid Carries A Gun”. Sistnevnte er for øvrig utlånt som introlåt til TV-serien ”Salem”.

Med andre ord: Lenge leve variasjonen!

Tekstmessig er det som vanlig ingenting å sette fingeren på. MM er en skitten poet med en sylskarp penn, og i likhet med ”artfrender” som Ozzy Osbourne og Kurt Cobain, mestrer han kunsten å få frem intrikate budskap gjennom enkle formuleringer. ”One hand on the trigger, the other hand in mine/ Because now, Cupid carries a gun”, skulle vel være et godt eksempel på dette.

Plukker du opp eller laster du ned ”The Pale Emperor”, kan du forvente deg en eksellent plate med egenartede melodier. Du har sikkert skjønt det, men jeg sier det igjen; MANSON IS BACK (in black)!

TERNINGKAST: 6

Anmelder: VM

Comments are closed.

Facebook IconTwitter Icon