The Bookshelf

LITTERÆR GOTIKK – EN INNFØRING (del 10)

10litMessengerSouthDette er tiende del ut i Jan-Stian Venøys artikkelserie om litterær gotikk. Hans historiske utgreiinger vil bli et fast innslag i Meihell Magazine utover våren.

Maestroen entrer scenen  –  sjette akt

I mars 1835 søkte Poe på jobb som lærer på en offentlig skole, men fikk den ikke. Via Kennedy ble han imidlertid introdusert til Thomas Willis White i Richmond, som året før hadde stiftet magasinet The Southern Literary Messenger.

Poe ble en periode uformell rådgiver for White, blant annet gav han råd om å endre skrifttype, noe som gjorde at magasinet senere ble hyllet for sin typografi. Poe ble etter hvert ansatt (først midlertidig, deretter fast) som assisterende redaktør og litteraturkritiker, og fikk også publisert novellen «Berenice» – som handler om en mann med et fanatisk forhold til sin kjærestes tenner – (og flere andre) i magasinet (leserne klaget forøvrig til White fordi de mente novellen var for voldelig, eller kanskje var de bare uenige eller skremte av linjen «Out of Joy is sorrow born»).

Imidlertid ble Poe, tross sin dyktighet, fort kjent som sær, gretten og noe utilregnelig, og fikk sparken i slutten av september på grunn av drikking på jobben (rykter om begynnende galskap hos Poe oppstod smått om senn etter et brev fra White til en avholdsvenn, og dette hadde i sin tur basis i et brev sendt fra Poe – hvor han innstendig ønsket hjelp til å bli overbevist om meningen med i det hele tatt å leve).

På denne tiden jobbet Poe også med det som skulle bli hans eneste skuespill, «Politian» (basert på den såkalte «Kentucky-tragedien», en drapssak fra 1825 som fikk stor nasjonal oppmerksomhet), og han forelsket seg etter hvert dypt og lidenskapelig i sin egen, underårige kusine – noen biografer antyder at han kan ha vært involvert med Whites datter før dette. I tillegg døde hans farmor, noe som betød trangere økonomiske kår på grunn av at familien da mistet hennes årlige pensjon.

Neilson Poe, en fetter av Edgar, tilbød Clemm-damene å flytte til hans hjem på grunn av deres armod – noe en opprørt Poe selv var svært skeptisk til. Han fryktet at hans romanse med den unge kusinen ville opphøre, og skrev et brev til Neilson hvor han melodramatisk erklærte at han ville ta livet av seg dersom han ble adskilt fra henne. Poe og hans da snaut tretten år gamle kusine Virginia Clemm giftet seg derfor i hemmelighet 22. september.Paret giftet seg offentlig 16. mai året etter, etter å ha fått vitner formelt til å bløffe om Virginias fødselsår.

Thomas Willis White, på sin side, var tross sparkingen og brevet oppriktig bekymret for Poe – han så på ham som en sønn, og ansatte ham igjen i oktober. Muligens var press fra Kennedy også inne i bildet ved gjenansettelsen. I desember ble Poe forfremmet til redaktør, og under hans tid der ble opplaget mangedoblet. Poe skuffet ikke, men jobbet hardt. Etter giftemålet med Virginia og flyttingen av henne og sin tante til Richmond, blomstret Poe opp en tid og hadde på tross av trang økonomi en av sine beste perioder på mange år.

10marilynpoe

Sjokkrockeren Marilyn Manson har malt dette portrettet av Edgar Allan Poe.

Han ble kjent som en profesjonell, fryktløs og dønn ærlig kritiker – den første amerikanske litterat som gikk inn for navngitt og personlig kritikk av litterære utgivelser. Han var væpnet med sarkasme han ikke rent sjeldent benyttet, og var langtfra redd for å gi dårlige kritikker selv til respekterte forfattere (en gang latterliggjorde han en bestselgerroman, og en annen gang gav han uttrykk for at det eneste bemerkelsesverdige ved en publikasjon han hadde lest, var den dårlige kvaliteten på papiret. En tredje gang skrev han at han anså det som noens plikt å sparke forfatteren av et verk ned en trapp, som straff for elendig litteratur). Han anmeldte ikke bare skjønnlitteratur og poesi, han tok også for seg medisinske verker, ordbøker og andre magasiner. Og han var svært grundig: Det var ikke kun den rent litterære kvaliteten som fikk gjennomgå på godt og vondt, men også tegnsetting, grammatikk og setningsoppbygning.

Han vant rykte som suveren korrekturleser, og dette gjorde ikke bare ham, men også magasinet respektert og populær. Mange satte pris på hans nådeløse grundighet og ærlighet, hans fullkomne oppriktighet (han fikk tilnavnet «Tomahawk Man») og det faktum at han ofte gikk motstrøms i sine meninger (i sin samtid, og til en viss grad i sin ettertid, var Poe faktisk mer kjent – og fryktet – som redaktør og kritiker enn som forfatter selv).

Comments are closed.

Facebook IconTwitter Icon