The Bookshelf

LITTERÆR GOTIKK – EN INNFØRING (del 11)

Dette er ellevte del ut i Jan-Stian Venøys artikkelserie om litterær gotikk. Hans historiske utgreiinger vil bli et fast innslag i Meihell Magazine utover sommeren.

Maestroen entrer scenen  –  sjuende akt

I tillegg til sin plikt som litterær bøddel for sin arbeidsgiver, skrev Poe naturligvis sine egne ting (blant annet leverte han et essay, «Maelzel’s Chess-Player», om Wolfgang von Kempelens automatiske sjakkmaskin-bløff «The Turk») – og det var på denne tiden han virkelig startet med sin litterærgotiske uttrykksform i sine historier, med en viss påvirkning fra gamle tyske grøsserlitteraturtradisjoner. Dog finnes det lite monstre og overfladisk overnaturlighet i hans verker, Poes uhygge var tuftet på realisme: de menneskelige demoner, nemlig de i vår psyke og i vår sjel.

11monsters

Det var mørket i menneskesinnet, galskapens irrganger, de sjelelige avgrunner, poetisk paranoia og eksistensens dualisme han utforsket (ikke minst gjennom sine egne livserfaringer) og satte på papiret, selv om han tidvis også benyttet ytre staffasje i form av dystre landskap og liknende sjangerriktige virkemidler. Og han fremviste glimrende psykologisk innsikt i sine formidlinger.

Det finnes et sitat som er tillagt ham, men som fysisk sett ikke stammer fra noe han skrev: «The scariest monsters are the ones that lurk within our souls». Dette er ikke sagt eller skrevet av Poe selv, men var likevel den læresetning hans litterære liv var bygget etter, og illustrerer det ovenfornevnte poeng godt. Poe og Angsten var fortrolige følgesvenner, han var en nidkjær kaptein på Disharmoniens aldri vindløse skute, en veltalende formidler av Grusomhetens skjønnhet.

Edgar Allan Poe var i mange henseender en Dysterhetens disippel – det makabres misjonær. Intet varer imidlertid11dysterhet evig, og etter hvert begynte Poes latente tungsinn å gjøre seg gjeldende igjen. Kjøp av møblement, som senere skulle vise seg å være fånyttes, tappet ham ved en anledning for surt oppsparte penger. Dessuten begynte han å føle seg ukomfortabel i Richmond, mye grunnet minner fra hans tid med og hos Allan (på tross av dette, undertegnet han i denne perioden to brev med sitt fulle navn, for eneste og siste ganger i sitt liv). I tillegg slet han med å finne forleggere som var villige til å offentlig publisere hans noveller samlet, utenom magasinet – han fikk blant annet avslag fra Harper and Brothers fordi de mente hans sjanger var for smal og mystisk for folk flest, at det brede folkelag heller ville foretrekke enkeltromaner og at «det ville være i hans egen interesse» å ikke utgi dem.

Septemberutgaven av The Southern Literary Messenger i 1836 ble utsatt, offisielt på grunn av sykdom hos både redaktøren og utgiveren. Bak kulissene var det imidlertid en begynnende feide på gang mellom White og Poe. Poe var på grunn av stress så smått begynt å drikke igjen, og leverte ikke like stødig og kvalitetsfullt arbeid som tidligere. White var igjen blitt interessert i å ha strengere personlig kontroll med magasinet, og suspenderte Poe i en måned.

I slutten av oktober var Poe tilbake igjen, men forholdet til White var internt kjølig. White anerkjente Poes kvaliteter, men fratok ham gradvis autoritet og makt. Poe selv erklærte senere at han hadde slitt hardt for luselønn, og gav White karakteristikker som ikke kan kalles særlig flatterende. 3. januar 1837 gikk Poe av som redaktør for magasinet, men fortsatte med sine redaksjonelle plikter ut måneden.

To deler av det som skulle bli hans eneste rene roman, «The Narrative of Arthur Gordon Pym of Nantucket» – til en viss grad inspirert av broren Henrys sjøreiser – rakk å bli publisert før hans engasjement i magasinet opphørte. Romanen – som blant annet omtaler et ondsinnet og helt svart folk (også tennene er svarte) ved Antarktis – ble utgitt i sin helhet i juli året etter, og inspirerte senere både Herman Melvilles «Moby Dick» og Jules Vernes to berømte romaner «En verdensomseiling under havet» og «Jorden rundt på 80 dager». (En liten digresjon hva gjelder Poes eneste fullførte roman: en av personene som overlever et skipbrudd og blir offer for kannibalisme, heter Richard Parker.

11stmp

I 1846 forliste et skip i virkeligheten, og blant ofrene var en Richard Parker. I 1884 overlevde noen fåtalls personer etter at et skip sank, og en av dem ble etter hvert offer for kannibalisme. Hans navn? Richard Parker!). White, som i begynnelsen hadde vært som en far for Poe, viste lite takknemlighet – han uttrykte at han var glad for å bli kvitt ham, og få full kontroll selv igjen. Dette på tross av at Poe hadde løftet det lille magasinet til å bli nasjonalt kjent.

Poe selv, hans kone og hans tante forlot Richmond og reiste til New York i februar. Lite er kjent om Poes halvannet års lange opphold i New York. Dette var midt i en økonomisk krise for landet, og arbeidsløsheten gikk drastisk opp. Poe skrev som frilanser én kritikk for New York Review og fikk utgitt sin nevnte roman, men publiserte kun to noveller (deriblant mesterverket «Ligeia») og to dikt i løpet av denne perioden.

Det spekuleres i om New Yorks redaktører nå tok hevn for Poes skarpe kritikker i The Southern Literary Messenger. Hans tante drev en tid et lite pensjonat, og en av gjestene, skotske William Gowans, ble nær personlig venn av Poe og hans unge kone. Gowans karakteriserte senere Poe som et misforstått geni. Sommeren 1839, i sitt trettiende leveår, tok Poe familien med seg til et opprørsk Philadelphia, der han søkte å få karrièren på rett kjøl igjen.

Comments are closed.

Facebook IconTwitter Icon