The Bookshelf

LITTERÆR GOTIKK – EN INNFØRING (del 13)

Dette er trettende del ut i Jan-Stian Venøys artikkelserie om litterær gotikk. Hans historiske utgreiinger vil bli et fast innslag i Meihell Magazine utover høsten.

13poemaelstromMaestroen entrer scenen  –  niende akt

To viktige verker fra Poes litterære liv ble publisert i aprilutgaven av Graham’s Magazine i 1841, nemlig den tidligere omtalte «The Murders in the Rue Morgue», som gav startskuddet til en helt ny sjanger, og «A Descent into the Maelström».

Handlingen i sistnevnte er lagt til Norge, nærmere bestemt til Lofoten i Nordland, og inspirert av Moskstraumen ved Moskenes – som også er nevnt spesifikt. Novellen er blant de mange verker som er sterkt influert av «The Rime of the Ancient Mariner». «The Island of the Fay», en slags spirituell diskusjonsnovelle om musikk, naturskjønnhet og guddommelighet («I love, indeed, to regard the dark valleys, and the grey rocks, and the waters that silently smile, and the forests that sigh in uneasy slumbers, and the proud watchful mountains that look down upon all»), ble publisert i juni, mens den satiriske «Never Bet the Devil Your Head» kom i september – og var en burlesk der Poe gav svar på tiltale til de som mente at hans historier var uten moral.

I «Eleonora», som kom samme høst, kom han med et forsvar for dagdrømmere og mennesker med stor og blomstrende fantasi – som han selv: «They who dream by day are cognizant of many things which escape those who dream only by night». I denne perioden fant han også en åndsfrende i Charles Dickens, som han vedvarende roste i sine kritikker (han omtalte Dickens i flatterende ordelag også i sin tid i The Southern Literary Messenger).

De to hadde en personlig korrespondanse seg imellom, og møttes senere ved to anledninger. Det er antatt at Poe ba Dickens om hjelp til å distribuere sine bøker i England, men ingenting konkrét kom i så fall ut av disse henvendelsene. Dickens skulle noen få år senere likevel få en viss betydning for Poes egen litterære karrière, dog indirekte. Poe underholdt også seg selv, og leserne, med såkalt kryptografi – hemmelige koder og kryptering var et tema han hadde stor interesse for, var fascinert av og var meget dyktig i, han var svært analytisk av natur.

5poe

Et snaut år tidligere hadde han utfordret leserne av en avis til å sende inn kryptogrammer som han kunne løse. Han greide alle (utfordringer ble sendt fra hele landet) utenom étt – og dét ble ikke løst før 160 år senere! Poe hadde faktisk en viss innflytelse på senere utøvere av faget – en av USAs fremste kryptologer begynte innen faget nettopp grunnet Poe, og skulle senere bli så dyktig innen dette feltet at han løste den japanske PURPLE-koden under 2. verdenskrig.

Poe benyttet kryptografi i mange av sine verker, hvorav «The Gold Bug» er det mest fremtredende i så måte. I juliutgaven av Graham’s Magazine publiserte han et essay under tittelen «A Few Words on Secret Writing», hvor han tok opp nettopp temaet kryptografi, og også kommenterte den utfordringen han hadde tatt med å løse innsendernes finurlige kryptogrammer. I sitt magasin publiserte han også en 6-delers serie av humoristiske betraktninger og «analyser» («The Literati of New York») om personlighetene til ulike personer fra New Yorks litteraturliv, etter sigende i utgangspunktet basert på deres signaturer. Men Poe var ikke en leken mann bare i sitt profesjonelle liv.

Han var i sin fritid glad i å gjøre aktiviteter på sin lille hageflekk sammen med sin elskede kone. Ved en anledning mens de hoppet bukk på plenen, spjæret Edgars bukser, hvorpå han rødmet irritert mens Virginia ikke klarte å slutte å le. 29. mars 1841 skulle retrospektivt vise seg å bli en indirekte skjebnedato for Poes ettermæle. Han sendte da et brev til litteraturkritikeren i Daily Standard, en kritiker som også holdt på med en antologi kalt «The Poets and Poetry of America». Mannens navn var Rufus Griswold, en tidligere baptistpredikant, og han skulle komme til å bli Poes erkerival både profesjonelt og privat.

13letter

I brevet sendte Poe med et utvalg egne dikt, og uttrykte at han ville vært stolt over å se noen av dem i Griswolds antologi. Griswold tok med tre av dem, men Poe var ikke fornøyd med Griswolds utvelgelse av forfattere, og skrev en anmeldelse av samlingen som gikk i Griswolds disfavør (han fortalte senere venner rent privat at han mente samlingen var «skandaløs humbug»). Og flere bitre episoder dem imellom skulle komme.

Via sin venn Frederick W. Thomas, som hadde en underordnet stilling i det amerikanske finansdepartementet under den nylig inntrådte president John Tyler (han kjente også Tylers sønn Robert), ønsket Poe en politisk stilling på lokalplan under presidentadministrasjonen – han erklærte at han støttet (og sågar en tid var medlem av) Whig-partiet.

Det hele tok sin tid, men et møte ble et par år senere avtalt i Washington, der Poes navn var fordelaktig kjent. Thomas skaffet ham invitasjon som æresgjest hos de absolutte toppfolkene – i selveste The White House.

Poes tur til hovedstaden endte imidlertid ydmykende og på grensen til skandaløst, og følgelig uten noen utsikter til politisk arbeid, ettersom han sterkt påvirket av alkohol (visstnok større mengder portvin) gjorde seg selv til skamme for hele byen – med klærne på vrangen.

Man kan vel si at det i det minste var et hell i uhellet at han aldri fikk møte selve president Tyler. I ettertid sendte han brev til hver enkelt av de høye herrer og ba oppriktig om unnskyldning for hele affæren, men i profesjonell sammenheng var skaden allerede skjedd. Heldig for Poe var det imidlertid at hans litterære karrière aldri tok skade av hans idiotopptreden i Washington – og senere ble hele saken reknet som kun et parentes i hans liv og virke.

13poe

Poe var en medvirkende årsak til at Grahams Magazine på knapt ni måneder økte opplaget fra 5500 til over 25 000. Han var også i dette magasinet en suksessfull og (stort sett) populær kritiker, og hadde også i hele perioden et godt forhold til Graham selv. I mars 1842 kom han for første gang i kontakt med Frances Sargent Osgood, i forbindelse med et litterært bidrag fra henne til magasinet.

Osgood og Poe skulle senere danne et svært nært og varmt vennskap, og etter hans død ble hun en av hans fremste forsvarere. Hennes mann var i tillegg en relativt respektert portrettmaler, og et av de tidligste portrettene vi kjenner av Poe ble malt av ham. Fru Osgood er forøvrig blant annet husket som forfatteren av diktet som moderniserte den kjente tyske barnefortellingen vi kjenner som «Katten med støvlene».

Måneden etter sa Poe opp jobben i Graham’s Magazine. På tross av sitt gode forhold til Graham, skrev han selv til sin tidligere nevnte venn Thomas at han sluttet i avsky for «bladets karakter» (han siktet til mote- og musikkartiklene), men at han uformelt skulle fortsette å levere sine egne tekster til magasinet. En vandrehistorie vil ha det til at han sa opp på stedet da han etter noen dagers sykdom returnerte til kontoret og fant en viss annen mann sittende på hans plass og utføre hans arbeid.

Denne historien er altså ikke sann, men sier likevel litt om Poes ambisiøse og stolte karakter. Ikke minst på grunn av at mannen det hintes om, i realiteten var Griswold, som på lettere kontroversielt vis ble Poes direkte etterfølger i magasinet. Kontroversielt fordi det var relativt kjent at de to ikke var de beste venner, og fordi det viste seg at Griswold ikke bare fikk bedre betalt enn Poe, men også fikk større arbeidsansvar.

I tillegg gikk ikke Graham ut offentlig med Poes fratredelse før en stund i etterkant. Som om ikke dette var ille nok for Poe, var han på denne tiden preget av en ubehagelig situasjon innen sin lille familie: hans unge kone hadde fått høre de første, lokkende ord av Dødens hvisken.

Comments are closed.

Facebook IconTwitter Icon