The Bookshelf

LITTERÆR GOTIKK – EN INNFØRING (del 14)

Dette er fjortende del ut i Jan-Stian Venøys artikkelserie om litterær gotikk. Hans historiske utgreiinger vil bli et fast innslag i Meihell Magazine utover våren.

MAESTROEN ENTRER SCENEN – TIENDE AKT

Virginia Clemm Poe hadde et naturtalent når det kom til sang og musikk. Hennes mor og ektemann oppfordret henne ofte til å synge. Om kvelden på Poes 33-årsdag, 19. januar 1842, etter middagen, satt hun ved pianoet og spilte og sang, da hun begynte å hoste opp blod. Hun var rammet av tuberkulose. Poe selv tok dette naturligvis svært tungt (som han senere skrev i et brev til vennen George Eveleth: «I became insane, with long intervals of horrible sanity»), og tydde til flasken igjen, selv om han passet sine plikter i magasinet frem til han sa opp i april.

poe14

Det var nok sin frues sykdom han hadde i tankene da han skrev «The Masque of the Red Death», som ble publisert i mainummeret av Graham’s Magazine. Novellen er reknet som et av Poes aller beste verker, og slutter illevarslende, men akk så sant, på dette viset: «And Darkness and Decay and the Red Death held illimitable dominion over all».

Motivet fra novellen kjenner man igjen også fra blant annet det norske middelaldersagnet om Jostedalsrypa, nemlig at ingen unnslipper døden uansett hvor isolert man er og hvor trygg man enn føler seg. Poe følte nok også ved denne novellen for å kritisere overklassens overdådighet og lettsindighet. Poe ikke bare elsket Virginia høyt, hun var for ham også en kilde til mindre ensomhet og isolasjon.

Besøkende hos paret uttalte seg senere om Poes altoppslukende og genuint ekte kjærlighet til henne, den betingelsesløse og oppriktige omsorgen og den tause frykten i øynene hans bare hun hostet. Ved hennes dødelige sykdom falt litt av hans verden sammen, noe som gjenspeilte seg i «Life in Death», som senere skulle bli omarbeidet og publisert under en mer kjent tittel, «The Oval Potrait». «Life in Death» handler om en maler som nekter å innse at hans unge brud er døende, og portetterer henne så livaktig han kan. For livaktig…

På grunn av Virginias sykdom flyttet paret mye rundt, og dette, i tillegg til demotivasjon og oftere drikking, gjorde at Poe ikke fikk fast arbeid. Han skrev en og annen obskur selvbiografisk tekst, og redigerte noen andre bøker, men drev det ellers ikke til noe matnyttig. Han fikk også avvist sin henvendelse om å gi ut sine gamle verker på nytt i samlet utgave. I september gav Graham Poe tilbudet om å komme tilbake i jobb i magasinet, fordi han ikke var fornøyd med Griswold, men Poe avslo – selv om han da hadde sjansen til å peke nese til sin rival og uvenn.

poevirg

Mot slutten av året lettet det omsider litt i hans sinn, og han skrev og publiserte sin andre detektivhistorie med pariseren C. Auguste Dupin i hovedrollen, basert på et virkelighetens uløst drapsmysterium fra New York (Mary Rogers-saken), og kalt «The Mystery of Marie Rogêt».

I desember offentliggjorde han også en annen berømt novelle, nemlig «The Pit and the Pendulum». I januar det påfølgende år kom det som mange mener er blant hans mest uhyggelige noveller: «The Tell-Tale Heart». To navnløse menn er venner og vel forlikte, men den yngste lider av en voldsom fobi for den gamle mannens ene øye. Dette øyet, som riktignok er noe deformert, bringer ungdommen tilslutt i fullstendig mental ubalanse – han blir sinnssyk i slik grad at han bestemmer seg for å drepe sin eldre venn ene og alene på grunn av øyet som aldri gir ham sjelefred. Om dagen er han som vanlig meget omsorgsfull og hyggelig mot den gamle mannen («I was never kinder to the old man than during the whole week before I killed him»), men om nettene sniker han seg lydløst inn på dennes soverom og observerer, og venter.

Den åttende natten utføres ugjerningen – med et par dramatiske opptrinn i forkant, og den unge parterer liket og plasserer delene under gulvplankene i den dødes værelse. Etter hvert kommer politiet på døren. Morderen oppfører seg hundre prosent kaldt og rolig, villeder politiet med visse uriktige opplysninger og tar dem rundt i leilighetene uten at de fatter noen som helst mistanke. Morderen er frimodig nok til å hente stoler til dem – selv setter han seg rett over der han gjemte det parterte liket.

Han ler og prater om dagligdagse ting med politimennene, men blir plutselig offer for et indre opprør, tiltagende fysiske ubehageligheter og en tikkende lyd som blir høyere og høyere. Han tror det er hjertet til den døde mannen som banker for å avsløre ham, og blir etter hvert som handlingen skrider frem overbevist om at konstablene også hører det. Lyden eksisterer imidlertid kun i hans eget hode – og gjør ham tilslutt vanvittig, og som en rablende gal mann gjør han de tilstedeværene oppmerksom på sin skyldighet på nærmest desperat vis. Historien blir fortalt gjennom morderens egne ord i cellen på asylet, og han forteller historien detaljert, kaldt og nøkternt for å overbevise leserne om at han absolutt ikke er det minste sinnssyk, at han blir karakterisert som gal er noe han selv stiller seg sterkt uforstående til, selv om leserne så å si fra første stavelse selv gjennomskuer ham.

Måneden etter publiserte Poe sitt dikt «Lenore», som ble minst like innflytelsesrikt som Bürgers 1773-dikt ved samme navn. «Lenore», hvis tittelkarakter IKKE er den samme som er bakteppe for det senere Ravnediktet (det er en vanlig misforståelse), har blant annet inspirert en tegneserie – Roman Dirges «Lenore, the Cute Little Dead Girl». Tidligere nevnte «The Gold Bug» var Poes bidrag i en konkurranse fra Philadelphia Dollar Newspaper. Han hadde opprinnelig solgt den til Graham’s Magazine, men ba om å få den tilbake etter å ha hørt om konkurransen. Graham returnerte novellen uten å kreve pengene tilbake, men i bytte mot at Poe skulle skrive noen kritikker for ham.

lenorepoe14

Poe vant konkurransen, og premiepengene på 100 dollar var det meste han noen gang tjente på et enkeltverk. Handlingen foregår stort sett på Sullivan’s Island, hvor Poe selv var stasjonert under sin tid i hæren. Novellen var meget sterkt influert av hans forkjærlighet for kryptografi, og omhandler hemmelige koder som fører til en nedgravd piratskatt (piratkapteinen nevnt i novellen, skotske William Kidd, har levd i virkeligheten). Det artige er at selv moderne universiteter bruker denne historien i opplæringsøyemed i kryptografiklasser den dag i dag. Det var det første litterære verk til å benytte ordet kryptograf.

Novellen er en av hans mest kjente og leste historier, og ble reprintet en del ganger både av Philadelphia Dollar Newspaper og andre aviser (det var dette verket som gav Poe et visst navn rundt i landet som forfatter, dog uten å kunne kalles ren «kjendis» helt ennå). Det var også den første av Poes verker som ble oversatt til et annet språk. Den inspirerte Robert Louis Stevenson sterkt til hans «Treasure Island». Novellen har også fått sine egne teater-, film- og TV-versjoner.

En liten kuriositet er at en relativt ukjent journalist beskyldte Poe for å ha plagiert en like ukjent forfatterinne, medførende at Poe saksøkte denne journalisten. Det ble to år senere inngått forlik. Samme sommer ble pamfletten «The Prose Romances of Edgar A. Poe» utgitt. Den var tenkt som den første i en serie, men solgte så elendig at planene om kommende utgivelser ble kansellert.

Dette er i dag en av Poes aller sjeldneste utgivelser, og de få eksemplarene som ennå finnes, er verdt en liten formue.

poecat14

«The Black Cat» ble publisert 19. august 1843, og er også en av Poes absolutte klassikere. I tema og virkemidler er den ikke ulik «The Tell-Tale Heart», da det også her er lyder som avslører et mord og et gjemt lik. Kattens stadige tilstedeværelse – selv som død – er svært uhyggelig. Noe av tematikken i denne novellen kan sies å være alkoholpåvirkning og de ytterste konsekvensene av dét – det var som om Poe kanskje ville rette en aldri så liten pekefinger mot seg selv. Poe og hans lille familie hadde forøvrig selv en katt – ei svart- og oransjefarget kjette ved navn Caterina, populært kalt Kate. Hun satt alltid på Poes skulder når han skrev (hun skal ha vært en slags muse for ham, han måtte alltid ha henne på skulderen når han arbeidet), og var også internt kalt Virginias offisielle sykesøster under syketiden.

Poe var svært dyrekjær, og elsket i særdeleshet katter. Caterina skal forøvrig ha dødd – av sorg – kort tid etter Poes død, deres bånd var uvanlig sterkt, og det sies at hun gikk inn i depresjon de gangene Poe var borte fra huset i lengre tid. I slutten av november 1843 begynte Poe på en foredragsturné, som skulle vise seg å trekke fulle hus og bli gitt meget gode kritikker. Under disse foredragene gikk Poe åpent til angrep på Griswold, og Graham skrev senere at Poe billedlig talt gav Griswold et slag over knokene så hardt at det ville bli husket.De to rivalene kom imidlertid et år i etterkant frem til enighet om at Poe ved senere anledninger skulle utelate «upassende innhold» vedrørende Griswold i foredragene sine.

Comments are closed.

Facebook IconTwitter Icon