Musikkomtaler

Plateanmeldelse: VOLBEAT -«Seal the Deal & Let’s Boogie»

BALLELØS BOOGIE

 

 

How the mighty have fallen. RIP Volbeat.
«Forvent mer dansk dynamitt i fremtiden», skrev jeg avslutningsvis i min tidligere Meihell-artikkel om bandet. Deres nyeste album «Seal the Deal & Let’s Boogie», utgitt i går, er langt fra dynamitt, det er knapt snakk om kinaputter.
For dette er puslete greier, så begredelige saker at jeg faktisk måtte inn og sjekke om det faktisk fremdeles var lyden av Volbeatlåter som kom ut av høytalerne da jeg lyttet gjennom albumet via Spotify.

På begynnelsen av 2000-tallet entret danskene metalscenen som The Next Big Thing. Førstealbumet «The Strength/The Sound/The Songs» var rått og upolert, det var metal som virkelig smeltet ørevoksen til lytterne og bar bud om store ting fra en beinhard Michael Poulsen og hans menn.
Her var det ingen nåde, det var en real trøkk seksten. Oppfølgeren «Rock the Rebel/Metal the Devil» var heller ingen svigermorsdrøm av et album (med mindre man skulle slumpe til å ha en ekstraordinært rocka svigermor, vel å merke). Derifra pekte imidlertid pila bare en vei.
I rettferdighetens navn skal det sies at de påfølgende platene hadde et lite utvalg til dels strålende enkeltspor (om ikke akkurat heavy, så i det minste godt likandes). Denne sjetteutgivelsen er imidlertid skuffende svak.

La meg like først som sist oppsummere hovedproblemet i én enkel setning: Volbeat har dessverre gått fra å være et kick-ass, blytungt og dritkult metalband til å bli et fullstendig ordinært mainstream rockeband som det går tretten på dusinet av.
Det unike er borte, selv Michael Poulsens stemme er nå blitt noe man bare trekker på skuldrene av. Selv den rent kroppslige pondusen hans har forsvunnet. For å si det en smule stygt: Både han og musikkgruppen hans har blitt puslinger. Volbeat skal ikke lage melodiøs, lettbeint rock’n’roll, Volbeat skal – pardon my french – knulle oss i øregangene. Hardt.

Det høres en smule kjent ut, dette, for det var nemlig et visst annet band som av massene ble gjenstand for samme beskyldninger som jeg ovenfor har gitt Volbeat etter de første platene. Forskjellen er at Metallica kom seg gjennom stilskiftet med verdighet, mange vil sågar si at det kledde dem.
Volbeat har derimot rotet seg helt ut på viddene og deres nyeste utgivelse viser klart at de har mistet alt som kunne minne om retningssans. Førstesingelen – og platas åpningsspor – «The Devil’s Bleeding Crown» er en ålreit rockelåt, det skal sies. Sågar smått catchy.
Men det er noe ironisk at Poulsen ber om «Mercy, mercy, please!», som om han allerede her vil be om tilgivelse for det som kommer videre. Da singelen ble sluppet, tenkte jeg umiddelbart at den var illevarslende, i betydningen at den pekte mot nok et puddingalbum fra de tidligere metalfronterne.
Det neste forhåndsmaterialet som kom, bekreftet mistanken.

Forrige gang Volbeat samarbeidet med Johan Olsen fra Magtens Korridorer, ble resultatet den råtøffe «The Garden’s Tale» fra det nevnte andrealbumet. Denne gang heter avkommet «For Evigt», en delvis danskspråklig låt som ble nyeplatens andresingel. På albumets deluxe-versjon finnes den også i en ren engelskspråklig versjon kalt «The Bliss».
Uten at språkforskjellene gjør noe fra eller til, jeg personlig liker ikke låta. Den er rett og slett for pus(l)ete. To andre ting som virkelig indikerer at Poulsen og co (inklusive den nye bassisten Kaspar Boye Larsen) nærmest distanserer seg fra tidligere utgaver av seg selv: på sistesporet brukes det sekkepipe (!),
og på et av utgivelsens merkeligste låter, ironisk nok titulert «Goodbye Forever» (sic), benyttes et gospelkor (!!) i bakgrunnen. Ja, du leste riktig. Nå skal det sies at sangen inneholdende sekkepipe, «The Loa’s Crossroad», i mine ører er albumets klart sterkeste spor (les: minst dårlige)
fordi det også er det som minner mest om «gamle» Volbeat stilmessig – gitarspillet her er også uovertruffent (det var x-Anthrax-gitarist Rob Caggiano som skapte melodiutgangspunktet for låta, og det merkes) og sekkepipedelen passer faktisk inn. «Black Rose», med Danko Jones på gjestevokal,
kan vel også karakteriseres som «ikke det verste jeg har hørt», i alle fall første halvdel av sangen.

Det er jo obligatorisk å ha med minst én coverlåt på hver Volbeatplate, og denne gang er det funnet plass til to. Et band med det særs artige navnet Teenage Bottlerocket
får æren av å få sin «Rebound» covret. Det er ikke noe fyrverkeri, det kjøres safe både på låtvalg og fremførelse, og er vel relativt OK uten å utmerke seg på noen måte.
Den andre er mer kjente «»Battleship Chains» av Georgia Satellites, en i utgangspunktet noe merkelig sang som rett og slett ikke passer et band som Volbeat.

Jeg brukte uttrykket «skuffende svak» om albumet tidligere i denne anmeldelsen. Kanskje ble vi for bortskjemte med «The Strength/The Sound/The Songs» og «Rock the Rebel/Metal the Devil».
Kanskje ble jeg personlig for gira over den energiske, råe og i høyeste grad rocka konsertopplevelsen på Hulen i Bergen i 2008. Fallet ble for stort, retningen ble for kommers, eksperimenteringen slo relativt feil ut.
Albumet fra 2013, temaplaten om Det Ville Vestens mange fascinerende skikkelser, var riktignok ikke noen musikalsk høydare, men hadde likevel en viss kvalitet, både gjennom fortellingene og noen sterke enkeltspor.
Jeg kommer med påstanden om at det danskene gav ut i går, mangler dette. Dette er rett og slett den svakeste platen i deres katalog hittil. Selv de minst dårlige låtene på «Seal the Deal & Let’s Boogie» klarer ikke å redde dette.
Det finnes et og annet ålreit gitarriff, og det er som sagt litt sprut i det første og det siste sporet, men det meste av det imellom er ræl. Jeg mener, gospelkor, for pokker? Tekstene er i tillegg svende saker om spiritualitet, voodoo og den slags,
og det hjelper ikke på det heller. Det beste med albumet? Helt ærlig? Det tøffe coveret. Som Volbeatfan gledet jeg meg selvsagt til nytt album. Som Volbeatfan tillater jeg meg å være skuffet. Den ENESTE grunnen til å kjøpe det fysiske albumet en-eller-annen-gang, er for å få komplett samling.

«Måske for evigt, skal vi sammen, samme vej», synger Johan Olsen. Vel, den veien skal skifte retning ganske så snart om jeg skal gidde å gå sammen med dere forever.
Terningkast 3. Én prikk for oppmøtet, én for coveret og én for «The Loa’s Crossroad». Dette var det jaggu ikke mye futt i.

Bilderesultat for dice 3

Anmelder: Jan-Stian Venøy

Comments are closed.

Facebook IconTwitter Icon