The Bookshelf

LITTERÆR GOTIKK – EN INNFØRING (del 16)

poe16ravenDette er 16. del ut i Jan-Stian Venøys artikkelserie om litterær gotikk. Hans historiske utgreiinger vil bli et fast innslag i Meihell Magazine i tiden fremover.

Maestroen entrer scenen – tolvte akt

Det var på sitt rom i familien Brennans landlige hjem Poe skrev et dikt som skulle sikre hans navn i historiebøkene for all fremtid. Et dikt som faktisk hentet inspirasjon fra Charles Dickens, både via dennes nylig avdøde kjæledyr (!), og en tidligere novelle fra engelskmannen.

Diktet, som Poe kun fikk betalt ni dollar for, ble publisert i Evening Mirror 29. januar 1845, og gjorde Poe til rikskjendis så å si over natten. Diktets navn? «The Raven». I Dickens historiske novelle «Barnaby Rudge» fra 1841 eier hovedpersonen en talende ravn ved navn Grip (ikke bare talende, men faktisk ganske snakkesalig). Under sin tid i Graham’s Magazine anmeldte Poe denne historien, og skrev blant annet at ravnen skulle ha tjent et mer symbolsk og profetisk formål.

En av setningene i Dickens novelle lyder også som sådan: «What was that – him tapping at the door?». Dickens selv hadde hatt mange fugler temmet og brukt som kjæledyr, men ravnen Grip – som han jo også benyttet i sin novelle – var kjærest for ham.

Grip døde i mars 1841, etter å ha spist malingsflak (!), og Dickens fikk den utstoppet. Den dag i dag står Grip på et museum i Philadelphia, og er av naturlige årsaker kjent som verdens mest kjente litterære fugl (Coleridges albatross er et stykke bak).

Grip var altså en av inspirasjonskildene til Poes «The Raven» (selv om Poe i utgangspunktet vurderte å benytte seg av en papegøye (!) isteden – å ha forkastet dén idéen er nok noe av det lureste noen har gjort i den litterære historien!).

Selv om diktet er det i særklasse mest berømte verket hans, og gjorde ham til en forfatter ALLE plutselig visste hvem var, så var det faktisk ikke langt ifra at det ikke ble publisert i det hele tatt. Poe sendte det til mange aviser og magasiner (blant annet hans gamle arbeidsgiver Graham’s Magazine), men det var ingen som var villig til å trykke det. Poe gjorde et par kosmetiske endringer og lot sin egen sjef lese det, og han var fremsynt nok til å la det komme på trykk – noe han nok ikke angret på i etterkant.

Diktet blander gresk, romersk og bibelsk mytologi (via statuen av Pallas Athene, bpoe16nemi-ravenenevnelsen av guden Pluto, og «Balm in Gilead»/Edens hage/serafimer) med dyster sørgmodighet («Once upon a midnight dreary, while I pondered weak and weary»), unnskyldende flauhet («Sir,’ said I, ‘or Madam, truly your forgiveness I implore; But the fact is I was napping, and so gently you came rapping»), uhygge («Darkness there, and nothing more» – samt i seg selv den stadige gjentagelsen av «Nevermore»), undring («Long I stood there, wondering, fearing, doubting, dreaming dreams no mortal ever dared to dream before»), underbevissthet («And the only word there spoken was the whispered word, ‘Lenore!'»), beroligende fornektelse («‘Tis the wind and nothing more.'»), trist lengsel («But whose velvet violet lining with the lamp-light gloating o’er, She shall press, ah, nevermore.»), humørstigning («Then this ebony bird beguiling my sad fancy into smiling»), lattermild og halvt spottende nysgjerrighet («Tell me what thy lordly name is on the Night’s Plutonian shore!»), økende interesse («Straight I wheeled a cushioned seat in front of bird, and bust and door»), forklarende erklæring («`Doubtless’, said I, `what it utters is its only stock and store'»), smått tungsinn («‘On the morrow he will leave me, as my hopes have flown before.'»), grublende ettertenksomhet («This and more I sat divining, with my head at ease reclining»), gryende håp («`thy God hath lent thee – by these angels he has sent thee»), desperasjon («tell me – tell me, I implore!»), hat og raseri («‘Be that word our sign in parting, bird or fiend!’, I shrieked»), hallusinasjoner («Then, methought, the air grew denser, perfumed from an unseen censer»), og stadig tydeligere galskap («And his eyes have all the seeming of a demon’s that is dreaming»), for så å slutte med død («And my soul from out that shadow that lies floating on the floor, Shall be lifted – nevermore!»).

«The Raven» – som opprinnelig «bare» var en liten personlig utfordring Poe ga seg selv – har hatt enorm påvirkning på ettertidens kulturhistorie (til og med en Donald Duck-historie er inspirert av denne ravnen som kun kan si «Nevermore!»), og selv et amerikansk fotballag, Baltimore Ravens, har tatt navnet sitt etter Poes dikt – lagets tre maskoter heter forøvrig Edgar, Allan og Poe…

«The Raven» ble også gitt Poe som kallenavn en periode. Et litt morsomt apropos er at New Yorks barn ofte løp etter Poe i gatene og flakset med armene, hvorpå Poe brått snudde seg, lo lavt og sa «Nevermore!» med dramatisk stemme, til ungenes store fryd.

Poe så ut til å more seg over, og sette pris på dette, men han ante ikke der og da hvor verdenskjent hans velskrevne grøsserdikt virkelig skulle komme til å bli.

 

poe16nevermore

Comments are closed.

Facebook IconTwitter Icon