Musikkomtaler

METALLICA – ET SUBJEKTIVT DYKK I PLATEKATALOGEN

banner metallica

Skrevet av Jan-Stian Venøy

Metallica. Et av verdens største og mest suksessrike rockeband, som de aller fleste har et forhold til og en formening om. Den harde kjerne av 80-tallsfansen står fremdeles på sin mening om at bandet «solgte sjelen» og gikk mainstream i 1991, og mange nekter sågar – trist nok – å anerkjenne albumene som kom etter de fire første utgivelsene. Napstersaken og behandlingen av Jason gjorde de vel heller ikke mer populære, for å si det mildt. At Lars er et sutrete, til dels barnslig og oppmerksomhetssøkende rasshøl i tillegg til å være en i beste fall middelstrommeslager (det siste går ikke an å nekte på, selv en amatør som meg hører det uten å grave ut for mye ørevoks), hjelper heller ikke nevneverdig.

Selv karakteriserte jeg ved første lytting bandet som «Satanmusikk» da en kompis i sin tid introduserte gruppa til meg (det fascinerte meg forøvrig veldig at denne omtalte vennen og James Hetfield i en periode var temmelig like utseendemessig – både med tanke på hår, skjegg og delvis ansikt). Vel, det ironiske er at de kun har to (!) låter som er skrevet fra perspektivet til den såkalte «Djevelen», nemlig «Jump in the Fire» og «Devil’s Dance». Imidlertid ble jeg raskt hektet. De var som sukker, en smak og du vil bare ha mer og mer og mer. Jeg er i aller høyeste grad imot persondyrkelse, men var det noen jeg virkelig tok litt av med i over et års tid, så var det Metallica. De var min type rock: harde, men akkurat innenfor det å ikke være FOR harde. James growlet ikke, samtidig som han heller ikke hadde lange, høye toner som er så typisk for puddelrockvokalister (uten sammenligning forøvrig).

Og ikke minst: her var det karer som IKKE skrev om å drepe (for gøy), voldta og torturere folk eller knulle spedbarn (det finnes dessverre de som synger om slikt også), eller hjerte/kjærleik meg både her og der.

Tvert imot, her var det unge gutter som skrev og sang om sykdom (kreft), korrupsjon, krig/krigstraumer, forhold mellom foreldre og barn, livet på landeveien (deriblant om turnélivets baksider), fremmedgjøring/annerledeshet, psykisk helse/depresjon, gatevold, rus- og alkoholavhengighet, søvnløshet, religion, industrimakt, falske menneskers manipulasjon og slike ting. De bygget også noen av sine tekster på Hemingway (!). Jeg mener, hvor mange metalspillende tenåringer setter seg ned og leser HEMINGWAY? Tekstenes dybde står faktisk ikke mye tilbake for Dylan. Dristig påstand, men den er faktisk ikke så halvgæren hvis man tar seg bryet med å gå inn i materien.

Inne i den halvaggressive sounden til bandet finnes det en samfunnskritikk og menneskekunnskap – og ikke minst oppsiktsvekkende modenhet – som nok vil overraske mange (det finnes riktignok konservative – «overraskende» mange religiøse – som tolker tekstene helt annerledes, og vil ha det til at Metallica er et satanisk, djeveltilbedende band av mørkemenn. «Master of Puppets», for å ta et ikke helt tilfeldig eksempel, handler IKKE om Djevelen og hans makt over menneskene, den omhandler noe langt mer reellt og tragisk: narkotikaavhengighet. «Fade to Black» handler heller ikke om selvmord, og «Of Wolf and Man» er ikke om varulver. Slik kunne jeg fortsatt…).

Fra å – for meg – være et fælt, bråkete band jeg mildt sagt var skeptisk til helt i begynnelsen, ble de faktisk ikke så rent lite en inspirasjon (musikalsk sett). Metallica var ikke min inngang til den tyngre musikkens verden (glam-KISS og boogie-AC/DC hadde lagt grunnlaget kun kort tid tidligere), men de var ikke langt ifra, det var de som åpnet den siste døren, så å si.

Jeg pugget tekster, sang enkelte av sangene deres fast i dusjen, lo av påfunnene på DVD’en Stunning Cunts, æh, «Cunning Stunts» (hehe) og tapetserte ene veggen i min daværende leilighet med Metallicastoff (bandet var også indirekte årsak til at de i utgangspunktet lys beige veggene mine ble påtvunget malt mørkeblå, ettersom logoen deres ble *kremt* spraymalt på ene kortveggen). Jeg har selvsagt alle albumene deres (minus en og annen EP og liveplate).

Å rangere disse utgivelsene (eller generelt hvilke som helst andre utgivelser av en viss mengde) er imidlertid ikke enkelt. Det handler ikke bare om smak, det handler like mye om hvordan albumene i seg selv er oppbygd, hvordan de står til hverandre (blant annet stilmessig) og sågar også hvor i musikernes karrière de ble utgitt. Jeg har imidlertid gjort et ærlig forsøk utifra mine personlige preferanser (og dét kan aldri understrekes nok: dette er MIN personlige mening, ikke den generelle opinionens. Dette er det jeg selv, og ikke minst mine egne ører, står for). Jeg har «frisket litt opp» deres musikk og mine kunnskaper om den over tid, og er stort sett enig med meg selv hva gjelder både platerangering og enkeltlåter.

Fra hvert album plukker jeg ut låten jeg personlig liker best (med et eller to unntak har ikke det forandret seg på de siste 13 årene), den låten jeg synes er mest undervurdert og absolutt burde hatt mer kred, og den låten jeg synes er dårligst (eller i det minste den som er helt OK, men dessverre bittelitt dårligere enn de øvrige). Jeg har tatt for meg de ni ordinære studioalbumene (det tiende kommer forresten senere i år), et dobbeltalbum med coverlåter og et livealbum med symfonisamarbeid.

Det jeg ikke har tatt med, er to EP’er («The $ 5,98 E.P: Garage Days Re-revisited» fra 1987 og «Beyond Magnetic» fra 2011), et livealbum («Binge & Purge», 1993) og et soundtrackalbum («Through the Never», 2013). Tross den utseendemessige likheten mellom Lou Reed (RIP) og Jason Newguy… æh, Newsted, forbigår jeg «Lulu» i stillhet. I am no table. Men et eller annet sted der ute, eventuelt i et parallelt univers, står det et bord og synger «I am James Hetfield»…

11. «St. Anger» (2003)

st anger

PERSONLIG FAVORITTLÅT: «The Unnamed Feeling» – MEST UNDERVURDERTE LÅT: «Sweet Amber» – SVAKESTE LÅT: «My World»

KOMMENTAR: Denne skiva reddet nok Metallicas eksistens (og levra til James). Mye rot i bandet på den tiden (Jason sluttet, James sin alkoholisme og sjefing litt ute av kontroll, ettervirkningene av Napstersaken, bandmedlemmene var drittlei hverandre etc), og jeg tror gutta generelt var litt tom for idéer. Innspillingsperioden var en prosess som sakte, men sikkert fikk bandet fra knestående og opp på beina igjen.

Resultatet? James ble avholdsmann etter en lang avrusningsperiode, bandet begynte å tåle hverandres tryner igjen, og den første platen etter at jeg ble fan ble gitt ut. Det var MYE aggresjon og gammelt slagg som skulle ut, og det høres på plata.

En mildt sagt illsint sound, tyngre og raskere melodier, mer «bjeffing» i James sin vokal og ikke minst tekster som gjenspeiler mye av raseriet. Dessverre blir hele albumet ødelagt av en helt hinsides fæl (og overdøvende) skarptrommelyd som nesten får en til å ville helle flytende bly inn i øregangene (noe som på mange måter ville vært langt mer behagelig). For min del er dette som sagt første utgivelsen fra bandet etter at jeg ble fan, og jeg hørte mye på den på min nykjøpte discman (noen som husker dem?).

Tittellåten fra albumet var en av mine få favoritter, ikke minst grunnet den tøffe videoen som var innspilt på innsiden av et høyrisikofengsel som Johnny Cash også var musikalsk gjest i i sin tid (i videoen teller forresten Lars opp på dansk, en liten detalj verdt å merke seg). Det var imidlertid «The Unnamed Feeling» som «vant» meg til slutt, mye av årsaken til det ligger i teksten – og at den har en av de minst dårlige melodiene på utgivelsen. De fleste Metallicafans er enige om at dette er det klart jævligste av alt bandet har utgitt (selv «Lulu» fremstår som en verdensklassiker i forhold, har jeg hørt at det har blitt uttrykt), men som det heter i en av sangene: «Shoot me again – I AIN’T DEAD YET!».

Det meste av albumet ER forferdelig (det var stor konkurranse om å bli albumets svakeste låt, for å si det sånn, grusomme «My World» fikk den tvilsomme «æren» et kusehår foran «Dirty Window»), men det finnes tross alt 3-4 lyspunkter. «Sweet Amber» er eksempelvis en av de mest undervurderte låtene i hele gruppas katalog. «St. Anger» er en musikalsk frustrasjonsventil, og det formålet lyktes den i det minste til fulle med.

10. «S&M» (1999)

sm

PERSONLIG FAVORITTLÅT: «No Leaf Clover» – MEST UNDERVURDERTE LÅT: «The Thing That Should Not Be» – SVAKESTE LÅT: «Battery»

KOMMENTAR: Grunnen til at denne, som alltid gir meg dårlig samvittighet for at jeg aldri får somlet meg til å selv gå på livekonsert med dem, får være med i gjengen, er at den inneholder to nye låter (den ene, «Minus Human», er dessverre relativt svak og bare nå avdøde Michael Kamens orkester redder den fra å bli utgivelsens svakeste spor.

Den andre, «No Leaf Clover», er derimot på helt andre siden av skalaen. Den ble en stor festfavoritt i mine ringe lokaler tilbake på midten av 2000-tallet, og ble generelt en populær høytsyngingssang for to av oss, meg inkludert). For det andre inneholder denne utgivelsen noen direkte nydelige liveversjoner – akkompagnert av symfoniorkester – av mine største Metallicafavoritter. De to beste kommer jeg tilbake til, men la meg fremheve en annen: «The Thing That Should Not Be» (en av to Metallicalåter som er inspirert av grøsserskribenten H. P. Lovecraft sine verker) er helt vanvittig i «S&M»-versjonen. Man kan regelrett høre vanviddet og galskapen i denne. James synger som om han er strammet inn i tvangstrøye og sitter i et polstret rom på asyl.

Det er ren madness. Stemmen er manisk og kan lure hvem som helst som aldri har hørt ham før til å tro at han er mangeårig sinnssykepasient. Symfonien er bare med å forsterke galskapen i låten. Det eneste som høres noenlunde normalt ut, er hans korte «Thank You» på slutten av sangen.

En låt som imidlertid ikke passer inn i dette symfonisamarbeidsprosjektet i det hele tatt, er «Battery». I seg selv en ålreit sang, men når man hører blant annet strykere i bakgrunnen og James synger med lett flat rockevokal istedenfor rask og sint trashmetal-stemme som på originalen, blir det nesten litt patetisk, og den utpeker seg som platens ikke bare svakeste, men også mest unødvendige spor.

Sånn forøvrig: forkortelsen i albumtittelen står – som de aller fleste sikkert skjønner – for Symphony and Metallica. For de litt mer dirty-minded av oss kan forkortelsen imidlertid skape assosiasjoner til mer kinky saker.

9. «Reload» (1997)

reload

PERSONLIG FAVORITTLÅT: «The Unforgiven II» – MEST UNDERVURDERTE LÅT: «Low Man’s Lyric» – SVAKESTE LÅT: «Where the Wild Things Are»

KOMMENTAR: Av de to eksperimentelle tvillingalbumene fra midt på 90-tallet er det «Reload» som kommer klart dårligst ut. Riktignok inneholder platen den beste av «Unforgiven»-trilogiens enkeltsanger (nemlig del 2, som jeg har et nært forhold til), vakre og sørgelige «Low Man’s Lyric» og småepiske «The Memory Remains» (med den tidligere Mick Jagger-kjæresten Marianne Faithfull på gjestevokal), men helheten er i seg selv for dårlig.

Platen preges rett og slett av at kvantitet er valgt foran kvalitet. Under de beste 3-4 sporene befinner det seg en grå masse av låter som ikke er direkte dårlige, men heller ikke spesielt gode. «Where the Wild Things Are» er det eneste sporet som skiller seg klart negativt ut.

8. «Kill’ Em All» (1983)

kill 'em

PERSONLIG FAVORITTLÅT: «Phantom Lord» – MEST UNDERVURDERTE LÅT: «Motorbreath» – SVAKESTE LÅT: «Metal Militia»

KOMMENTAR: Gruppas aller første hele plateutgivelse. Jeg synes fremdeles det er veldig synd at de ikke fikk lov å kalle den «Metal Up Your Ass», slik de opprinnelig hadde tenkt (og sjekk ut det som var ment å være det opprinnelige coverbildet!).Det er noe poetisk, enn si lunt ironisk, over at det aller første sporet på den aller første plata heter «Hit the Lights».

Utgivelsen har et knippe ålreite og ikke minst råtøffe låter, blant annet den apokalyptiske Bibelfortellingen om de fire rytterne i sint metallversjon («The Four Horsemen»), gateslagsmåleposet «Seek & Destroy» og ikke minst min favoritt «Phantom Lord» (oppkalt etter et av James sine gamle band og med knakende gode instrumentalpartier i seg). «Motorbreath» er en perle av en sang med en lynrask melodi som passer til tittelen.

Det er forøvrig også den korteste av alle bandets originallåter. «Metal Militia», albumets sistespor, er en sang jeg rett og slett ikke klarer å like. I mine ører albumets dårligste spor, tross bassmagien i midten. Kanskje er det sluttsekundenes lyd av marsjerende støvler som gir visse dårlige assosiasjoner?

7. «Death Magnetic» (2008)

death mag

PERSONLIG FAVORITTLÅT: «The Day That Never Comes» – MEST UNDERVURDERTE LÅT: «Suicide & Redemption» – SVAKESTE LÅT: «My Apocalypse»

KOMMENTAR: For mange var det nok egentlig det samme hva Metallica gav ut etter den miserable floppen «St. Anger», de kunne knapt synke dypere uansett (de kunne faktisk det, som vi nå vet). «Death Magnetic» er en perle av en plate, som jeg mener ikke har fått så mye ros som den fortjener.

Spor nummer 7 er en ganske så fin låt rent musikalsk sett, men tittelen trekker ned. Om det er ren giddalaushet eller rett og slett mangel på kreativitet, vet jeg ikke, men de kunne med fordel spart oss for «The Unforgiven III» – selv om låten i seg selv er ganske så lekker. Rålekker er også instrumentalen «Suicide & Redemption», her lekes det. Cliff Burton hadde smilt hvis han hadde kunnet der han ligger – og det hadde vært et ganske så fett glis også.

I Metallicakatalogen er denne, sammen med «Sweet Amber», blant de mest undervurderte. Den er likevel ikke hundre prosent på nivå med de mer kjente instrumentalene. «The Day That Never Comes» er en spesiell låt for meg, for det var ikke bare den siste rockelåten jeg så video av på TV hos min mormor, det var blant de siste sangene jeg hørte i det hele tatt hjemme hos henne før hun flyttet vekk på aldershjem. Og ikke bare det, jeg hørte den sent på kvelden den aller siste gangen jeg var på overnattingsbesøk der. «The Judas Kiss» er også en av de mer positive låtene jeg vil trekke frem. «My Apocalypse» er derimot den dårligste, både vokal- og låtmessig.

6. «Garage, Inc» (1998)

garage

PERSONLIG FAVORITTLÅT: «Turn the Page» (opprinnelig Bob Seger) – MEST UNDERVURDERTE LÅT: «Astronomy» (opprinnelig Blue Öyster Cult) – SVAKESTE LÅT: «Free Speech for the Dumb» (opprinnelig Discharge)

KOMMENTAR: Dobbeltalbum med kun coverlåter – både nyinnspillinger og stoff fra da de ennå bare var et garasjeband. Bare for å ha sagt det med en eneste gang: Første sporet på CD 1 er forholdsvis jævlig, og er det soleklart verste
som finnes på albumet – «Free Speech for the Dumb» kunne uten problemer glidd rett inn på «St. Anger», det er samme aggresjonsnivå, dårlige vokal og ikke minst jævlige trommelyd. Men fra og med neste spor kommer det seg kraftig. For å si det mildt.

Jeg har tatt meg tid til å høre både originalene og Metallicas coverversjoner, og jeg vil påstå at coverne i de aller fleste tilfellene er bedre enn originallåtene (med noen få unntak, selvsagt). Blant de virkelig bra coverlåtene på «Garage, Inc» finner man «It’s Electric» (Diamond Head), «Loverman» (Nick Cave), «Sabbra Cadabra» (Black Sabbath), «Tuesday’s Gone» (Lynyrd Skynyrd), «The Small Hours» (Holocaust), «Breadfan» (Budgie) og «Damage Case» (Motörhead).

Og da har jeg ikke engang nevnt de tre aller beste: ikke ukjente «Whiskey in the Jar» (både The Dubliners og Thin Lizzy har gode versjoner av denne, men Metallicas er hakket bedre), samt vakre «Astronomy» (Blue Öyster Cult) og en roadmovie i form av ord og toner, «Turn the Page» (Bob Seger). Sistnevnte er ikke bare en stor personlig favoritt blant alle gruppens sanger, men også en av dem jeg både selv har sunget på karaoke og hørt andre synge meget bra i karaokesammenheng.

Den er ganske emosjonell, og handler i utgangspunktet om ensomheten og de dårlige dagene av livet som omreisende artist. Ser man den usensurerte versjonen av musikkvideoen til Metallicas versjon, får låten plutselig en annen dimensjon og en dypere betydning. Hint: Alenemor om dagen. Stripper om kvelden. Hore på natten. Kontraster: kjærlige øyeblikk med datteren, legging og godnattkyss, tanker foran motellspeilet, ydmykelse på scenen og mishandling fra en kunde hun
plukker opp. Trist.

Forøvrig et morsomt bilde i sleeven: Metallica med vannkjemmet hår og i hvite dresser, med følgende tekst under: «The Metallicats – covering all your favorites». Jeg lo godt første gang jeg så det. Metallica har – sånn apropos coverversjoner – også nydelige, men dessverre uutgitte, akustiske tolkninger av Dire Straits-klassikeren «Brothers in Arms» og Deep Purple-balladen «When a Blind Man Cries». Absolutt verdt å sjekke, finnes på YouTube.

 

5. «Metallica» (1991)

black albPERSONLIG FAVORITTLÅT: «Wherever I May Roam» – MEST UNDERVURDERTE LÅT: «My Friend of Misery» – SVAKESTE LÅT: «Through the Never»

KOMMENTAR: Den selvtitulerte lille sorte er en historisk plate på mer enn en måte. Det var den som for alvor gjorde Metallica kjente for et større publikum, samtidig som kjernefansen satte kaffen i halsen og det begynte å hviskes
– for ikke å snakke om skrikes – om at nå hadde James og co ofret seg på kommersialismens alter. Mulig det, mulig det. Stilskifte ble det i alle fall. Personlig er jeg dypt uenig i «Sell Out»-merkelappen, og jeg synes «The Black Album» faktisk er smått oppskrytt. Det bugner av gode låter, men spesielt «Nothing Else Matters» – som var fast karaokelåt for en artig kar her i byen – er ihjelspilt (det er den soleklart mest kjente sangen deres, og det synes jeg både er synd og nesten litt provoserende). «Enter Sandman» og «Sad But True» er noe av det samme, de er OK, men lett oppbrukte.»The Unforgiven» (del 1) er jo vakker som få, selv om jeg synes toeren er bedre (høhø), og det eneste som er galt med nummer 3 er tittelen. «The God That Failed» er en litt bitter sang angående Cynthia Hetfields kreftsykdom og det at hun på grunn av sin religiøse overbevisning nektet å oppsøke lege, og følgelig døde.

«Don’t Tread On Me» er en patriotisk sang, og tittelen er tatt fra mottoet på et kjent flagg (fra den amerikanske uavhengighetskrigen) hvor også slangen på albumcoveret er hentet fra. Min største favoritt fra albumet er «Wherever I May Roam», en metaforisk sang om følelsen av å ikke høre hjemme noe sted når man konstant er på reise (som eksempelvis på lange turnéer). Det stilige med låten er dens intro med sitar. Når jeg sang denne høyt, brukte jeg å synge ekstra mørkt (og nesten såkalt «growling») og volumøst høyt på strofen «The Earth becomes my throne». Er forresten veldig glad i «S&M»-versjonen av denne. Platas mest undervurderte spor er «My Friend of Misery», som melodiøst er en liten perle. «Through the Never» er det motsatte, jeg har aldri helt sett det store i den. Kanskje kan det skyldes den lett forstyrrende sirups-pratingen nær slutten.

4. «…And Justice for All» (1988)

and just...

PERSONLIG FAVORITTLÅT: «To Live Is To Die» – MEST UNDERVURDERTE LÅT: «The Shortest Straw» – SVAKESTE LÅT: «Eye of the Beholder»

KOMMENTAR: Skamme seg, skulle de, for å ha skrudd ned bassen til nyegutten. Jeg har, via fanprosjektet «…And Justice For Jason» (genial tittel) hørt hele platen MED bass, og den versjonen ville havnet på topp 3 på denne listen her, kanskje sågar topp 2. «Justice» er gruppas mest politiske album og det første etter at Cliff døde (jeg har ikke så rent sjelden undret på hva fremtiden hadde blitt for gutta hvis Cliff ikke hadde blitt drept i Sverige. Hans klassiske skolering innen musikken og hans særpregede bassteknikk kunne ha gjort Metallicahistorien enda mer magisk).

At Newsted aldri ble skikkelig integrert i bandet er trist. Det kan rett og slett hende gutta skulle tatt en time-out etter Sverige og fått sorgen overstått og startet på ny frisk, istedenfor å haste videre etter så kort tid. Jeg – og mange med meg – tror at «nye» Metallica kanskje hadde tålt det bedre. Slik det ble, ble Jason syndebukken, den evige nykommeren som fikk alt slagget fra de andre i årevis nettopp fordi sorgen var såpass som den var. Men nok om det.

Én spesiell låt fra dette albumet må nevnes, og ikke bare grunnet at den fødte Metallicas aller første musikkvideo (en video som forøvrig er ganske sterk, da sangen omhandler en mann som på grunn av en landmine i den første verdenskrigen har mistet beina, armene, hørselen, synet og taleevnen, og som egentlig tigger om å bare få dø fra det helvetet han befinner seg i – totalt fanget i det som er igjen av en «kropp», i praksis bare en torso med et hjerte og et maltraktert hode med en hjerne, uten noen fremtid), men også fordi denne antikrigssangen er veldig spesiell for meg personlig.

Det var sangen som med den meget passende tittelen «One» innledet mitt karaokeliv, det var første gang jeg noengang i mitt liv sang karaoke, og dét symbolsk nok på utestedet i Haugesund som senere skulle bli stamsted og sågar arbeidsplass. At majestetiske «One» ikke er min favoritt fra albumet, skyldes at det finnes én enkeltlåt som er bedre, og det er en av Metallicas aller beste instrumentaler, «To Live Is To Die», sammensatt av gamle bassriff fra Burtons hånd (på slutten sier – ikke synger – James en kort engelsk tekst hvor første halvdel er skrevet av en tysk poet, og andre halvdel av Cliff.

Siste setningen står forresten på Cliffs gravstein). Dette er i praksis en plate der jeg slet lenge med å finne dødpunkter eller dårlige spor. «Eye of the Beholder» er låten som er minst bra, for å si det på den måten (på tross av tekstlinjer som «You can do it your own way, If it’s done just how I say», mens «The Shortest Straw» er en sang som folk flest ikke er klar over hvor god er.

Alle låtene på denne platen har veldig solide instrumentalpartier, det er melodimessig kanskje det mest komplette av alle gruppas album (nettopp derfor det er så jævla synd at de ødela det som kunne ha vært en superplate ved å skru den visstnok eminente bassen til Jason så mye ned at den knapt høres, og det på så tynt grunnlag). Gutta har forresten i booklet’en en litt lattervekkende greie på denne: i stedet for den tradisjonelle takkelista har de nøyd seg med å skrive blant annet «Long lists are fucking boring» og «Do you really give a shit anyway?».

3. «Ride the Lightning» (1984)

ride the

PERSONLIG FAVORITTLÅT: «The Call of Ktulu» – MEST UNDERVURDERTE LÅT: «Escape» – SVAKESTE LÅT: «Trapped Under Ice»

KOMMENTAR: Det skal innrømmes at det var ekstremt jevnt mellom 4., 3. og 2. plass (førsteplassen sa seg selv hos meg). «Ride the Lightning» og «…And Justice for All» kunne like gjerne byttet plass, men den manglende bassen på sistnevnte var tungen på vektskålen i favør «Ride the Lightning». Bibelhistorien om Egypts landeplager blir brutalt fortalt i «Creeping Death» (hvis tittel stammer fra et utsagn Cliff kom med da gruppen såg filmklassikeren «The Ten Commandments»).I «For Whom the Bell Tolls» (inspirert av en Ernest Hemingway-roman ved samme navn) fortelles historien om fem soldater som drepes under et luftangrep mens de holder stand på en spesifikk ås under den spanske borgerkrigen. Tittelsporet er fra synsvinkelen til en mann som straks skal henrettes i den elektriske stolen.

Atomfrykt er tema i «Fight Fire With Fire». Metallicas første ballade, «Fade to Black», er ofte misforstått som en selvmordssang. Imidlertid er den skrevet etter at bandets utstyr ble stjålet, de var blitt kastet ut av managerens hus grunnet hærverk og stort innhugg i barskapet, og James generelt var deprimert. For James kunne sangen ha fått en langt alvorligere mening ettersom det var under fremføringen av den han fikk store brannskader under en pyroulykke på scenen i ’92.

Det er imidlertid nok en instrumental som er platas beste låt for min del, H. P. Lovecraft-inspirerte «The Call of Ktulu». Mektig! Den lette rockeren «Escape» er en av platas skjulte perler. «Trapped Under Ice» er dette albumets «helt grei, men dessverre dårligst sammenlignet med de andre»-låt.

2. «Master of Puppets» (1986)

puppets

PERSONLIG FAVORITTLÅT: «Orion» – MEST UNDERVURDERTE LÅT: «Welcome Home (Sanitarium)» – SVAKESTE LÅT: «Leper Messiah»

KOMMENTAR: Reknet som Metallicas «Blood on the Tracks», for å si det på den måten. Altså bandets beste album. Jeg er ikke helt enig. Helheten er meget sterk, men førsteplassen på albumlisten min er hakket sterkere og dessuten mer emosjonell. «Master of Puppets» slår likevel «Ride the Lightning» på litt flere komplette låter, selv om det som sagt var uhyre jevnt. «Battery» passer kanskje ikke i strømlinjeformet symfoni-oppbakket versjon, men i original drakt står den fjellstøtt (den vokser for hver lytting).

Tittelsangen er en kjempe, så bra melodisk at man i førstningen har lett for å glemme de mange tragedier som ligger bak temaet – men så kommer James med sine nådeløse «Master! Master!», og da kommer man til sin brutale erkjennelse om hvor lett livet kan bli fucka opp av avhengighetshelvetet. «Welcome Home (Sanitarium)» (de 11 åpningssekundenes gitarklimpring er forresten lettere å lære seg enn man tror) er en undervurdert ballade, som er farlig fordi den nærmest får deg til å føle deg velkommen på asylet.

Maniske «The Thing That Should Not Be» er allerede nevnt, og selv om den gjør seg hakket bedre på «S&M», gir også originalen et snev av akutt paranoia. «Disposable Heroes» og «Leper Messiah» er dessverre to låter som jeg personlig synes er småsvake, spesielt sistnevnte. «Damage, Inc» er helt ålreit. Og så er det «Orion», da. Oppkalt etter stjernebildet Orions Belte (forøvrig i likhet med min favorittbok av Jon Michelet).

Denne tredelte progkjempen (selvsagt hovedsaklig signert Cliff, som selv reknet den som sin favoritt) er min definitive favorittinstrumental av Metallica, og den er nok også på topp 5-6 av de beste låtene til gruppa totalt sett. Dette er, selv om jeg uttaler meg som amatør uten rent tekniske musikkunnskaper, et mesterverk. Den ble spilt i bassgeniets begravelse, og jeg leste et sted at James har tatovert notene til den midtre bassdelen på venstrearmen.

1. «Load» (1996)

load banner

PERSONLIG FAVORITTLÅT: «The Outlaw Torn» – MEST UNDERVURDERTE LÅT: «The House Jack Built» – SVAKESTE LÅT: «Cure»

KOMMENTAR: Mange Metallicafans hater dette albumet omtrent like mye som «St. Anger», og er nok ennå i sjokktilstand over at gruppa kom med en plate dominert av americana, blues og sågar tilløp til country! Selv mener jeg generelt at det er bra at band viser evnen til å fornye seg og gå nye veier. Mye av grunnen til at jeg setter denne platen aller høyest, er at James sin stemme passer helt perfekt til denne type eksperimentell musikk. Imaget deres var så radikalt endret at det ble «kult». Kort hår, solbriller, penere klær, sminke (!) og mer straight rock.

En annen undervurdert og ikke minst viktig ting er at dette udiskutabelt er James sin mest personlige og utleverende plate. Den tøffe metallrebellen var blitt moden og modig, åpnet seg og fortalte sin historie, gjennom tekstene viste han mer sitt private jeg. Ikke minst handler dette om morens kreft, hans forhold til moren og litt hvordan han selv taklet kreftsykdommen til en av sine nærmeste, i tillegg til sin egen økende alkoholisme. Og uten den nye stilen kunne han heller ikke gjort dét så troverdig. Der «St. Anger» var en terapiplate for bandet som sådan, var «Load» nok i høyeste grad en terapiplate for James personlig. Det tror jeg mange glemmer. I tillegg vil jeg gå så langt som å si at Metallica som band trengte en liten pause fra sine røtter, de trengte en plate der de kunne leke seg litt, ha det moro, tråkke opp nye stier.

Resultatet ble et album der det kanskje ikke er så mange låter som stråler, ingen OPPLAGTE hits, men der helheten er viktigst («Cure» er den eneste som peker seg ut som svak, uten at det egentlig sier noe om albumet sånn sett). I sin iver etter å overgå hverandre i kritikk rundt denne «bisarre» utgivelsen (til Metallica å være), glemmer folk hvor vakker annerledeshet kan være.

«Hero of the Day» (er alle såkalte idoler verdt å følge/egnet til rollemodeller?) . «Ronnie» (basert på en skoleskyting i USA i 1995). «King Nothing» («Careful what you wish, you may regret it – Careful what you wish, you just might get it «). «Until It Sleeps» (spesifikt om kreftsykdommen). «The House Jack Built» (sørgelig undervurdert og en av mine første favoritter fra albumet). Så har vi da «de tre store» for min del. «Bleeding Me» var James sin sang om å gå i terapi og få ut masse negativt grugg. En slags «frivillig mentaltortur». Den har betydd mye for meg også.

«Mama Said» er av ulike grunner jeg ikke skal komme inn på også en personlig sang for meg. La oss bare si at James og jeg var litt i samme båt. Dette var HANS måte å komme nærmere moren på, han hadde i sin ungdom ikke akkurat et hjertelig forhold til henne (kreften tok henne da han kun var 16 år gammel). Kanskje var denne sangen både en slags form for tilgivelse og samtidig en erkjennelse av at «det var kanskje ikke bare DIN feil…».

Sangen har steel-gitar i instrumenteringen, og i musikkvideoen er James ikledd cowboyhatt og lilla silkeskjorte (det dukker sågar en hest opp på slutten). Favoritten min er imidlertid «The Outlaw Torn», som i studioplateversjonen er kuttet over et minutt av grunnet diskens lengde.

Synd, for den «usensurerte» versjonen av sangen avslører at det de måtte kutte, var en del av et nydelig instrumentalparti (en sjelden James-solo, faktisk). Ellers er «S&M»-versjonen av denne den versjonen som er desidert best (men den er mektig uansett – den treffer deg midt i trynet).

Jeg har et konkret sted knyttet til denne sangen, et sted som dessverre ikke eksisterer lenger. Jeg nevnte min gamle discman tidligere, jeg pleide ofte å sette inn «Load» og høre spesifikt denne nærmest suggererende sangen mens jeg stod i den lille skogen på Nabbetangen i bygda Selje (i kommunen hvor jeg trådde mine barnesko) og lyttet med høyt volum på og tankene ulike plasser. Et lite fun-fact på tampen: Det er ikke bare musikkstilen på albumet som er kontroversiell. Coveret har hele to ting ved seg som er litt utenom det vanlige. For det første ble den velkjente logoen endret (de har heldigvis skiftet tilbake nå). For det andre… Vel, coverbildet er ikke flammer, for å si det sånn. Det er faktisk spermen (!) og blodet til omstridte Andres Serrano – blandet sammen, forstørret via mikroskop og tatt bilde av mellom to lag av gjennomsiktig termoplast.

BONUS: I 1997 ble det fra Metallicas side laget en uoffisiell bootleg ved navn «Acoustic Metal». Coveret på den er ganske… vel, i mangel av bedre ord: relativt «gay». Gutta – som seriøst ser mer ut som Backstreet Boys eller et annet nokså femi boyband (!) – med et fossefall i bakgrunnen. Første gang jeg så det, stirret jeg bare vantro på det og tenkte at det MÅTTE være en spøk. Et av 80-tallets aller største og sinteste trashmetalband… med et SLIKT image? Heldigvis for dem ble aldri dette noen formell utgivelse, dessverre for dem kom YouTube along. Det verste?

De tre siste av de totalt elleve sporene (forøvrig tatt opp fra konserter her i Norge) er riktignok seriøse konsertopptak (men ikke akustiske, tross platens tittel), men de åtte første er… vel, fylleinnspillinger fra et radiostudio. Og ikke nok med det, de gjør mer eller mindre rene countryversjoner (!) av et utvalg låter, med munnspill og full pakke. Og, overraskende men kult, Kirk (god jul!) på vokal på «Nothing Else Matters»! Det høres ut som om gutta storkoser seg. Ikke er det helt rene toner og de er som sagt ikke spesielt edru, men det er så moro at det knapt kan beskrives.

«Hysj! Sangen har starta!»-utsagnet i begynnelsen av åpningssporet («Low Man’s Lyric», som de heldigvis tar noenlunde alvorlig) er ubetalelig. Og når sant skal sies: «The Four Hoursemen» er vanvittig kul i bluegrassversjon!

Comments are closed.

Facebook IconTwitter Icon