Musikkomtaler

Plateanmeldelse: Metallica – Hardwired…To Self-Destruct

 metallica_hardwired-_to_self-destruct_2016‘TALLICA, RISE!

av Jan-Stian Venøy

Etterlengtet comeback

«The Day That Never Comes» er tittelen på en av låtene som er på Metallicaalbumet «Death Magnetic» fra 2008. Det var nok noen og enhver som fryktet, etter som tiden gikk, at det aldri ville komme en dag med nytt materiale fra kvartetten. Var 2008-utgivelsen (da er ikke den senere EP’en «Beyond Magnetic» tatt med i regnestykket) de facto «The End of the Line»? Med fasit i hånd vet vi nå at den ikke var det.

Åtte år er imidlertid lang tid, og når James Hetfield og co bruker nevnte tid på å drite seg ut sammen med Lou Reed og kjøre «by request»-turné, måtte man på et tidspunkt spørre seg om motivasjonen egentlig var særlig til stede.

Gutta var blitt middelaldrende familiemenn med millioner på konto og stadig mer gråstenk i hår og skjegg. Duoen Hetfield og Hammett kuttet til og med ut enhver form for alkohol (førstnevnte slet i sin tid ikke bare med dyp alkoholisme, men etter sigende også med en sexavhengighet ute av kontroll). Sakte, men sikkert begynte det imidlertid etterhvert å skje ting. Og resultatet er, i året karene feirer 35 år som band, deres totalt tiende studioalbum, «Hardwired… To Self-Destruct».

For en meget sjelden gangs skyld har det kommet en Metallicautgivelse uten noe bidrag fra Kirk, og dette skyldes det bisarre faktum at alle halvfilippinerens riffidéer var på en iPhone som han klarte å miste i en drosje (!). Det er, angående de øvrige bandmedlemmene, noen detaljer man ikke kan unngå å legge merke til på det nye albumet. Det mest oppsiktsvekkende er at Lars ser ut til å ha skjerpet seg på denne utgivelsen.

I mine ører er det et album uten overmikset slagverkterror som han har holdt på med tidligere, med «St. Anger» som skrekkeksempelet. Bare dét trekker karakteren opp. James’ stemme har knapt hørtes bedre ut siden det musikalske gjennombruddet (det virker som om han etter alle disse årene omsider er i harmoni med seg selv), selv om han kanskje mangler det lille ekstra elementet av engasjement og ren innlevelse fra glansdagene. Og sist, men ikke minst: Rob stråler med sin bass. Han er ingen Cliff, men har sitt personlige gjennombrudd her.

Bandet har ved denne anledningen valgt å utgi et dobbeltalbum – 2 disker hver inneholdende 6 sanger. Det finnes også en deluxe-utgave med en tredje disk. Plate nummer 3 inneholder en nyoppusset versjon av digitalsingelen «Lords of Summer» fra 2014 (kuttet med étt minutt og med noen endringer i tekst og solo), en 9 minutters tributemedley («Ronnie Rising») til metalens gudfar Dio (RIP), en Deep Purple-cover («When a Blind Man Cries»), en Iron Maiden-cover («Remember Tomorrow»), en Diamond Head-cover i konsertversjon («Helpless») og litt livesnacks av eget materiale. Når det gjelder de 12 originallåtene på

«Hardwired… To Self-Destruct», så valgte faktisk Metallica å slippe musikkvideoer til alle sangene de to siste dagene FØR den offisielle albumutgivelsen, via sin egen YouTube-kanal. Et snodig og annerledes trekk, men litt kult.

[Teksten fortsetter under bildet]

metallica2016

Småskuffende start

Dobbeltalbumets første disk åpner med utgivelsens tittelspor, som også var første singel offentliggjort (nøyaktig på dagen 3 måneder før albumslippet). Selv om jeg etter utviklingens gang (les: «St. Anger» og «Lulu») jo visste at jeg tross min Metallicasupport ikke burde ha for store forventninger 8 år etter siste formelle studioutgivelse, ble jeg skuffet da sangen «Hardwired» fikk sin jomfrulytting.

Det var kort (en av deres tidsmessig korteste sanger noensinne), energisk, lynrask og ikke minst enkel «tilbake til røttene-metal» (det nærmeste høyoktan-trash de har vært siden debuten «Kill ‘Em All»), men det jeg likevel bet meg merke i negativt var det tekstmessig svake, banale og nærmest malplasserte refrenget – som sågar inkluderte banning. Jeg tenkte umiddelbart at dette ikke lovet bra, og fryktet karene rett og slett var gått tom for idéer.

Låta, som (spoiler alert) skulle vise seg å være overraskende utypisk for resten av albumet, måtte gå på repeat et høyt antall ganger før den virkelig festet seg som mer enn «OK minus» i undertegnedes øreganger. Denne sangen kunne forøvrig vært soundtracket til det amerikanske presidentvalget noen måneder i etterkant, deler av lyrikken er i så måte nærmest nifst fremsynt.

Spor 2, «Atlas, Rise!», er en catchy, temmelig Iron Maiden-inspirert sak som samtidig er ilagt noen partier som kan minne litt om «Through the Never» fra det berømte svarte albumet. Den par-og-tyve sekunders minisoloen tre fjerdedeler ut i låta er pur skjønnhet.

Sangen, som forøvrig var albumets tredjesingel, refererer til gresk mytologi og titanen Atlas, som etter å ha vært blant den tapende part i en strid med gudene ble straffet med å bære himmelhvelvingen på sine skuldre. Teksten kan tolkes metaforisk i retning å føle en bitter byrde på sine skuldre, å bli tynget ned av en utakknemlig verden. For langt dratt ansvarsfølelse og misforstått martyrium kan også være en måte å tyde lyrikken på. Men kanskje er James’ insisterende «Rise!» en liten detalj som går litt under radaren eller først ikke forstås betydningen av i alt det dystre – en oppfordring til å, tross alt, kaste åket?

«Now That We’re Dead», en slags gotisk kjærlighetssang med Romeo og Julie-feeling i refrenget, er en utypisk Metallicalåt og kunne følgelig uten problemer vært en del av sporlista på «Load». Dette er en av utgivelsens små perler. Selv et Oscar Wilde-sitat er funnet plass til.

Gjenhør med Chtulhu

«Moth Into Flame», den midterste av forhåndssinglene, er ikke ulik «The Memory Remains» fra «Reload» symbolsk sett. Det settes fokus på medaljens bakside av det å være artist, så å si, og om hva som skjer når storhetstiden er blott et minne. Løfter om berømmelse, popularitet og rikdom forfører mennesker som lyset tiltrekker seg møll, men det er alltid en pris å betale. I alt for mange tilfeller ender det i selvdestruktivitet i forsøkene etter å tilfredsstille stadig mer grådige og kravstore folk, det være seg publikum eller plateselskap. Metallica som band har jo selv erfaringer med berømmelsens mindre pene sider, jeg sikter da spesielt til «Some Kind of Monster»-prosessen.

«Moth Into Flame» er forøvrig tematisk sterkt inspirert av skjebnen til Amy Winehouse. Dette er en av albumets aller beste tekster, og det som nok utpeker seg som undertegnedes personlige favorittspor etter å ha hørt utgivelsen som helhet. Stonerrockeren «Dream No More» er «The Thing That Should Not Be», part 2. Lovecraft-universet står høyt i kurs, dette er tredje Cthulhu-låt fra James og co, inkludert instrumentalen fra «Ride the Lightning». Ved denne anledning smått «Where the Wild Things Are»-aktig («Reload»-sangen innledes eksempelvis, passende nok, med strofen «So wake up, sleepy one»), med et ørlite hint av «Minus Human».

Første disken av dobbeltalbumet avsluttes med en av albumets mest emosjonelle låter rent melodisk, «Halo On Fire». Det er det nærmeste man kommer en ballade på denne utgivelsen. «Halo On Fire» kan vise seg å bli en aldri så liten kultsang. Den er albumets lengste spor og kompenserer med sin fantastiske langsolo for platas mangel på instrumentaler. Det over to minutter lange avslutningspartiet minner ikke så rent lite om soloen som avslutter

«The Outlaw Torn», som jo er en av mine største favorittlåter med bandet generelt. Like før høres det også et ørlite nikk til forløperens «The End of the Line». Tekstmessig tolkes «Halo On Fire» i retning av bekjempelse av indre dysterhet og depresjon, samtidig som man generelt erkjenner de mørkere sidene av seg selv og stikker hull på glansbildeboblen.

Musikkvideoen er forøvrig verdt å sjekke ut, med den tsjekkiske modellen Jana Knauerova i hovedrollen som kvinnelig bokser med mye sinne i seg.

[Teksten fortsetter under videoen]

Hyllest til norsk band

På CD 2 introduseres man innledningsvis til en sterk låt titulert «Confusion», som omhandler post-traumatisk stresslidelse etter krig, tomheten når hverdagene kommer igjen, og kanskje også billedlig talt det å skille mellom fantasi og virkelighet. Kjennere av bandet vil straks nikke gjenkjennende til introen, dette er et mer enn sterkt hint av «Am I Evil?». Og 1 minutt ut i sangen er det sågar en påfallende rifflikhet med «Eye of the Beholder».

Så følger «ManUNkind». Smart sammenslåing av ordene «mankind» og «unkind» her, betydningen bør være åpenbar. Dette handler om verdens jævlighet og ståda slik den er pr. nå – og det er lite optimisme å spore (her skal man ikke la seg lure av James’ rolige stemme – tonen er nærmest selvbedragersk, her lurer brutal realisme under overflaten).

Det er også mulig å lese teksten (pun intended) i religiøs retning, mer presist i sedvanlig Metallica’sk antireligiøs betydning. Melodisk gir denne visse Black Sabbath-vibber. Dette er også den låten Rob skinner mest på, for eksempel må den lille, artige introen fremheves. Kult nok er musikkvideoen en tribute til det norske black metal-bandet Mayhem, og inneholder en konsertscene fra den kommende, noe kontroversielle filmen «Lords of Chaos».

«Here Comes Revenge» er delvis inspirert av et par hvis datter, som elsket Metallica, ble drept av en fyllekjører. Hatet og hevntrangen er på det nærmeste påtagelig («I will end you!»). Dette er uten nåde, sangens aura gir litt «St. Anger»-følelse her.

Tematisk kan den samtidig fremstå som en oppfølger av «The Judas Kiss» fra forrige studioplate. Det første som slo meg ved førstelyttingen, var hvor lik åpningen på denne og «Leper Messiah» er, mens det er melodiske fellestrekk med «Thorn Within» 1 minutt og 17 sekunder ut i sangen (sistnevnte låt begynner forøvrig ironisk nok tekstmessig med ordene «Forgive me»).

Forøvrig en særdeles stilig (og småsurrealistisk) animert video, inneholdende mennesker med dyrehoder. «Am I Savage» er utgivelsens mest langsomme og bluesy spor, også dette lett Sabbath-inspirert. Etter min mening går det imidlertid hakket FOR sakte her, og tross en rasende breakdown og tøff solo fra 4:11, er nok dette et av platas to svakeste låter.

Tekstmessig er det noe «Of Wolf And Man»-aktig over den ved første blikk, men jeg tenker det mellom linjene kan handle om forholdet mellom foreldre og barn. Personlighetsfortyrrelsesdiagnoser som bipolaritet slår en også som mulig tema.

[Teksten fortsetter under videoen]

Svak Lemmy-tribute

En sang som ble sett mye frem til, var «Murder One» – hyllesten til rockeikonet Lemmy (RIP), en av bandets største forbilder og inspirasjonskilder (og beste venner). Selve låta oppkalt etter Motörhead-frontmannens kjente favorittforsterker, og teksten bygget opp av Motörhead-sangtitler og Lemmy-sitater.

Introen en slags halvbror av «Welcome Home (Sanitarium)». Men sangen skuffet – det er med beklagelse jeg må meddele at dette er dobbeltalbumets svakeste spor. På en Lemmy-tributeplate kunne den kanskje passet, men på «Hardwired… To Self-Destruct» faller den dessverre gjennom. Selv ikke en hel helgs lytting og analyse av dette dobbeltalbumet har gjort meg mer velvillig innstilt til denne spesifikke låta. Og det finner jeg egentlig litt trist, da jeg personlig karakteriserer meg som fan av både Lemmy som person og hans Motörhead musikalsk sett.

I det minste er det en liten trøst at en animert Lemmy får utfolde seg i en god musikkvideo – også inneholdende et snev av svart humor i den avdødes ånd: på sigarettpakka, selvsagt av merket MotörHead, advares det om at «Lemmy seriously harms you and others around you».

Avslutningsvis på standardutgaven av dobbeltalbumet får vi servert samme oppskrift som på førstesporet: rett fram nådeløs trash, denne gang i form av «Spit Out the Bone». Raskt som bare faen – dette er utgivelsens definitivt hardeste låt – men noen promille mindre aggressivt enn «Hardwired» vokalmessig. Jeg liker grunnriffet her. Apokalyptisk tekst om maskiner som den dominerende kraft. Menneskerasen destruerer seg selv ved å la effektivitetsjaget gå for langt, slutte å tenke selvstendig, og utkonkurreres av sin egen oppfinnelse – nemlig kunstig intelligens.

[Teksten fortsetter under videoen]

Nye tider

«Hardwired… To Self-Destruct» er et veldig bra comeback av kvartetten, og definitivt verdt å vente på (skjønt 8 år var smått drøyt). Dog skal det sies at den ikke går helt fri for kritikk. Et par av låtene hadde nok med fordel kunne vært noen minutter kuttet, mens eksempelvis «Murder One» kunne byttet plass med den slett ikke ille nyinnspillingen av «Lords of Summer» på ekstradisken. De kunne fint ha gitt ut deres nr. 10 som enkelt-CD istedenfor dobbeltalbum, her mistenker jeg rett og slett kommersielle interesser.

Kirk har blitt beskyldt for å ha større bruk av wah wah’en enn å kjøre «ekte» soloer av høy klasse som han var en av verdens beste til i sin prime, og kritikerne har nok et poeng. Og tiden der James skrev intense, bitende, refsende, intrikate, personlige, sjelfulle og samfunnskritiske tekster er nok over for godt, selv om han med unntak av tittelsporet leverer til «bestått +» her. Når alt dette er sagt, så må det understrekes at selv om karene nå er i 50-årene og har lånt påfallende mye fra seg selv og egen katalog ved denne anledning, så har de levert sitt klart beste album på siden «Load» (og vi slapp å få en «Un4given» – for denne gang). Og ikke minst ser det ut som om de nå har funnet sin nisje.

De var pionerer innen trashsjangeren i sin tid, mens de med årene har utviklet seg mot hardrock – men uten å miste seg selv og metalrøttene på veien, slik for eksempel en gang røffe Volbeat har gjort. Og de kler det faktisk. Storhetstiden deres kommer aldri tilbake, det vet både fansen og de. Men ut fra de siste årenes forutsetninger har de med denne utgivelsen – for å omskrive et sitat fra deres hjemlands kommende president – klart å gjøre Metallica «great again».

Terningkast? Svak 5’er.

Undertegnedes gjennomgang og anmeldelser av Metallicas tidligere albumutgivelser kan leses her: Metallica – Et subjektivt dypdykk i platekatalogen

Comments are closed.

Facebook IconTwitter Icon