The Bookshelf

LITTERÆR GOTIKK – EN INNFØRING (del 2)

Dette er andre del ut i Jan-Stian Venøys artikkelserie om litterær gotikk. Hans historiske utgreiinger vil bli et fast innslag i Meihell Magazine utover våren.

Russisk og tysk gjennombrudd

 

Nikolai MikhailovichDet ble skrevet gotisk litteratur også utenfor Storbritannia og Frankrike. Tyskland og Russland var ledende nasjoner i så måte, selv om det gikk en tid før russiske kritikere faktisk anerkjente denne sjangeren som seriøs (onde tunger kalte den «fantasilitteratur» selv opp til vår tid). «The Island of Bornholm» ble den første russiske rene gotiske roman, skrevet av Nikolai Karamzin i 1793.

Karamzin var Russlands første markante historiker, og regnes som en av de mest innflytelsesrike forfatterne innen den såkalte sentimentalistiske stilen. Hans mest kjente skjønnlitterære verk er «Poor Liza» fra 1792, men det er den nevnte romanen fra året etter som står som hans nasjons litterærgotiske gjennombrudd. I romanen reiser fortelleren til den danske øya som verket har navn etter, og oppdager en kvinne innesperret i en grotte i nærheten av et gammelt slott. De lyssky hemmelighetene i forbindelse med dette blir etter hvert avslørt til fortelleren, men – overraskende nok – ikke til leseren (et interessant grep!). Forfatteren selv var i et følelsesmessig vakuum i denne perioden, noe som han kan ha overført – i symbolsk betydning – til sine romaner.

En annen som må nevnes innenfor russisk gotikktradisjon er Nikolai Gnedich, samme mann som forøvrig oversatte Homers «Iliaden» til russisk. Hans verk fra 1803, «Don Corrado de Gerrera, or The Spirit of Vengeance and the Barbarity of the Spaniards», er dog ikke godt kjent blant massene, den er faktisk ikke engang reprintet, men ses på som den første av de russiske «horror»-romanene innenfor den gotiske sjanger. (Den ble i sin tid ikke godt mottatt av kritikere, visstnok fordi den var for ekstrem og for europeisk(!), og kunne være til stor fare for lesernes moral). Gnedich, som var stor tilhenger av blant annet Shakespeare og Schiller, virket også som bibliotekar i det keiserlige bibliotek.

Adelsmannen Alexander Pushkin – Russlands nasjonaldikter og grunnleggeren av moderne russisk litteratur – kan ikkeAlexnder Pushkin utelates i denne sammenheng. Han var også innom gotikken i sine verker, hvorav novellen «The Queen of Spades» (regnes som et mesterverk) fra 1833 nok er det mest kjente (Tchaikovskys opera ved sammen navn er bygget på den, og den er også blitt filmatisert).

Den siste av de store klassiske russiske gotikkforfatterne var Nikolai Gogol, som skrev «Viy» i 1835 – en relativt okkult novelle inspirert av ukrainsk folkemytologi (Gogol var født i Ukraina). Også denne novellen foreligger i ulike filmversjoner, og har faktisk inspirert et videospill! Andre verker innenfor russisk gotikk som er verdt å nevne er Aleksej K. Tolstoys «The Family of the Vourdalak» (1839) – som har inspirert en film med kjente Boris Karloff i en av rollene, amatøralkymisten Vladimir Odoevskys «The Salamander» (1841), Ivan Turgenevs «Klara Milich» (1882) og Grigory Danilevskys «Dead Murderer» (1879).

I Tyskland ble den litterære gotikken introdusert ved Gottfried Bürgers dikt «Lenore» i 1773, som var inspirert av en gammel saksisk folkevise. På denne tiden var fransk og latinsk språk fremtredende i Europa grunnet Renessanseperioden, og tysk litteratur var på mange måter modellert etter italiensk og fransk litteratur. Et utvalg lærde ville gjenreise den karakteristiske tyske litteraturtradisjonen og skape mer akademisk nasjonalisme, så å si. De senere tyske folkeeventyrsamlingene til Jacob og Wilhelm Grimm støttet også opp om dette. Og det var i denne konteksten Bürger offentliggjorde sitt dikt – som i innhold utforsker kjærligheten mellom døde og levende. Diktet hadde sterk innflytelse på senere diktskriving i den påfølgende epoken kalt Romantikken, spesielt i England. En linje fra diktet («die Todten Reiten schnell») er også sitert i et annet berømt gotisk verk, nemlig Stokers «Dracula». «Lenore» har også inspirert andre kunstformer etter sin utgivelse, blant annet flere klassiske musikkomposisjoner (deriblant én av Liszt) og et utall illustratører. Mellom 1787 og 1798 kom det ut 7 bind kalt «Sagen der Vorzeit» – en samling okkulte og i høyeste grad gotiske middelaldernoveller fra Leonhard Wächter, som skrev og utgav bøkene under pseudonymet Veit Weber.

Hovedforskjellen på den britiske og tyske gotikken er at den tyske var mer pessimistisk i tone og litt mer utagerende, blant annet i forhold til nekromanti og esoterisme. Disse elementene er også fremtredende i Friedrich Schillers uferdige verk «The Ghost-seer» (skrevet fra 1787 til 1789), et verk med utgangspunkt i konflikten mellom katolikker og protestanter. Schiller er forøvrig mannen som også skrev diktet «Ode an die Freude» (bedre kjent som «Ode to Joy», opprinnelig skrevet til en frimurerlosje), tonesatt av Beethoven og brukt i dennes berømte 9. symfoni, og i våre dager også benyttet som Europahymne.

En forfatter som ble svært populær var prestesønnen og dramatikeren Christian Heinrich Spiess. Hans gotiske spøkelsesroman og mest kjente verk «Das Petermännchen» fra 1793 inspirerte senere forfattere i sjangeren, men bar også spor av brutale ekstremiteter som incest og voldtekt. Spiess ble mot slutten av sitt liv bitter og eksentrisk, og døde bare 44 år gammel, på et greveslott i Böhmen, etter å ha utviklet sinnssykdom.

Ludwig Flammenbergs «The Necromancer» fra 1794 er også en av verkene som er nevnt i Jane Austens tidligere omtalte «Northanger Abbey». Handlingen er lagt til Schwarzwald («Svartskogen») i Sør-Tyskland (romanens undertittel er da også «The Tale of the Black Forest»). Det bemerkelsesverdige med romanen er at den benytter seg av overlappende rammefortellinger der karakterene selv forteller sin historie i jeg-form, enten gjennom brev eller tilbakeblikk. Dette var noe nytt og unikt innenfor sjangeren, og ble senere adoptert av andre gotiske forfattere – det beste eksempelet på dette er Mary Shelleys «Fankenstein».

Christian August Vulpius var svoger av velkjente Goethe (mannen bak «Faust» og «Unge Werthers lidelser»), og var en av de fremste beundrerne av Spiess’ arbeider. Han ble da også i likhet med sitt forbilde både skjønnlitterær forfatter og dramatiker, i tillegg til å være redaktør og fra 1806 sjefsbibliotekar i Weimar. Hans mest kjente verk er «Rinaldo Rinaldini» fra 1797, en gotisk fortelling i 3 bind, om en røverkaptein og hans bravader (en gotikkens svar på Robin Hood). Den er regnet som en av det 19. århundrets mest suksessrike tyske romaner, er oversatt til en rekke språk, er filmatisert, laget TV-serie av, og er sågar laget en musikalsk slager av.

rinaldorinaldini-116-s-43f

Heinrich von Kleist var en tragisk, men populær figur i Tysklands romantiske periode. På tross av et rotete privatliv preget av konflikter, rotløshet, pengenød og en svak psyke (han tok selvmord bare 34 år gammel, sammen med sin elskerinne, visstnok etter å ha inngått en makaber pakt), var den prøyssiske adelsmannen og tidligere revolusjonssoldaten en verdsatt forfatter. Novellen «The Beggarwoman of Locarno» fra 1804 er hans reneste gotiske etterlatenskap, men han benyttet også gotiske virkemidler i noen av sine andre verker, best synlig i samlingen «The Nightwatches of Bonaventura».

Den mest fremtredende av de tyske forfatterne fra denne perioden, var imidlertid multikunstneren Ernst Theodor Hoffmann (best kjent som E.T.A. Hoffmann). Han er reknet som en av pionérene i den fantastiske litteratur, og Tchaikovskys berømte ballett «Nøtteknekkeren» er bygget på en av hans fortellinger. «The Devil’s Elixirs» (1815) er hans best kjente gotiske verk, og er inspirert av tidligere omtalte «The Monk» (som også er nevnt i teksten). Denne romanen var en av inspirasjonskildene til «Dr. Jekyll and Mr. Hyde», og mye av handlingen kan også minne om Stevensons roman som utkom 70 år senere. «The Sandman» (1816) og «The Entail» (1817) er to andre kjente Hoffmann-verker. Førstnevnte har inspirert Neil Gaimans kjente tegneserie med samme navn, og er også laget opera av. Hoffmann har influert mange av de senere forfattere i sjangeren. Den sveitsiske forfatteren og sognepresten Jeremias Gotthelf (født Albert Bitzius) reknes, tross sin nasjonalitet, til den tyske fortellertradisjon, og er omtalt som en av litteraturens største bondeskildrere. Hans langnovelle «The Black Spider» fra 1842 er regnet som et av de mest kjente verkene i den tyskspråklige litteratur, og har klare gotiske trekk. Den har i ettertiden fått oppmerksomhet på grunn av sine kjønnsrollebeskrivelser. Novellen er også filmatisert og laget opera av.

Ernst Theodor Hoffmann

Comments are closed.

Facebook IconTwitter Icon