The Bookshelf

LITTERÆR GOTIKK – EN INNFØRING (del 4)

Dette er fjerde del ut i Jan-Stian Venøys artikkelserie om litterær gotikk. Hans historiske utgreiinger vil bli et fast innslag i Meihell Magazine utover våren.

Et lite stykke Norge

 

Den franske borgermestersønnen, bibliotekaren, redaktøren og forfatteren Charles Nodier vokste opp midt i den franske revolusjon, og var en periode medlem av den republikanske Jakobinerbevegelsen til Robespierre (dog ble han senere arrestert i et par måneder etter en dikt i disfavør Napoléon). Hans interesse for bøker startet tidlig (han var en stor beundrer av Goethe og Shakespeare), og han viet seg også mye til zoologi. Etterhvert flyttet han til Ljubljana (i dagens Slovenia), og ble der redaktør for en flerspråklig avis. Etter å igjen ha flyttet til Paris, ble han bibliotekar i en av underavdelingene av nasjonalbiblioteket,og i 1833 ble han utnevnt som medlem av Det Franske Akademi. I et par år syslet han også med teateroppsetninger, deriblant et stykke han skrev med basis i Maturins «Bertram» og en grøsser sterkt influert av Shelleys «Frankenstein».

Blant de mange protégéene i Nodiers nærmeste krets i midten av 1820-årene var forøvrig en ennå ung og ukjent Victor Hugo. Litterært – hva gjelder semigotiske verker – var Nodier påvirket av blant annet Hoffmann og Polidori («Lord Ruthwen ou les vampires» fra 1821 er basert på tidligere nevnte «The Vampyre»).

Han var en mangfoldig mann innen sin skriving, og utgav både essays, romaner, noveller, skuespill, barnefortellingsamlinger, faktabøker og nedtegnelser av drømmer. «Smarra» (også kjent ved undertittelen «les Démons de la nuit») fra 1821 er det verket som er mest verdt å merke seg av gotikkskriveriene hans. Vampyrberetningen, som visstnok skal ha blitt forårsaket av opiumsrus, er en nokså mørk, bisarr og ekstrem historie om et mareritt inne i et mareritt, inneholdende irrasjonalitet, vanvidd, vrangforestillinger, brutal ekstase og fravær av logikk.

Victor Hugo er reknet som en av litteraturhistoriens aller største franske forfattere (han har status som Frankrikes nasjonaldikter), sammen med Honoré de Balzac, Alexandre Dumas d.y., Gustave Flaubert, Jules Verne, Guy de Maupassant og Marcel Proust, og er mest kjent for sitt livsverk, den monumentale «Les Misérables». Han ble født i Besancon, der Nodiers far var borgermester, og Nodier var også en tid hans mentor. Hugos egen far var forøvrig greve av tittel, og ble senere general i Napoléons armé.

Hugo var politisk engasjert, og satt blant annet i nasjonalforsamlingen. Han har senere blitt gitt mye av æren for det moderne franske demokratiet. Han talte de fattiges sak, ønsket full tale- og pressefrihet for alle, kjempet for å fjerne dødsstraff (han overbeviste på et tidspunkt den britiske regjeringen om å spare livet til seks irer beskyldt for terrorisme) og tok til orde for at alle barn skulle ha mulighet til skolegang. I tillegg opprettet han en internasjonal stiftelse for å ivareta forfatteres opphavsrett og kopibeskyttelse, som en protest mot datidens mange piratforlag. Da Napoléons nevø tok makten i Frankrike etter et statskupp, forlot Hugo landet og levde de neste 19 årene i eksil – de fleste av dem på øya Guernsey i den engelske kanal.

Etter sin unge datters og svigersønns tragiske dødsfall sluttet han helt å skrive i flere år, og hyllet datteren senere i flere dikt (selv var han på reise sammen med en av sine elskerinner da dødsfallet skjedde, og fikk vite om parets død gjennom en avisnotis). Han var også en fremragende tegner, og produserte gjennom livet mer enn 4000 tegninger, både figurative og abstrakte. Hugo var en stor beundrer av Beethoven, og var personlig venn med komponistene Berlioz og Liszt, men var selv ingen stor musiker.

Religiøs var Hugo ikke i særlig grad – han så på seg selv som rasjonalist og fritenker (selv om han leflet med spiritisme en periode under sitt eksil), og hadde åpent antipatier mot katolisismen (han er forøvrig en av de viktige helgener  i den moderne vietnamesiske religionen Cao Dài). En liten kuriositet er at da Hugo i oktober 1822 giftet seg med sin Adèle, laget hans bror Eugéne en scene da han fikk nervøst sammenbrudd i bryllupet. Eugéne, som forøvrig tilbragte resten av sitt liv på et asyl, var nemlig også svært forelsket i Adèle. Etter sin død i 1885, 83 år gammel, fikk Hugo statsbegravelse. Over 2 millioner mennesker fulgte ham til graven.

Hugos forfatterskap dekket et vidt spekter, fra dikt og skuespill (hvorav et ikke slapp gjennom sensuren), til romaner og politiske skrifter. Som ung stiftet han sammen med sine brødre et tidsskrift der han gjennom 3 år publiserte både sine egne og andres dikt. Kun 15 år gammel vant et av hans dikt en pris fra Det Franske Akademi (som han forøvrig selv ble medlem av senere), og han debuterte offentlig som lyriker som 19-åring. Hans første roman, «Han d’Islande» (1823), har morsomt nok handlingen lagt til Norge, nærmere bestemt Trondheim, på slutten av 1600-tallet (Hovedpersonen er sønn av stattholderen i Norge, og er forelsket i datteren til en greve som sitter i dødscelle på Munkholmen). En annen kuriositet er at selveste Bjørnstjerne Bjørnson oversatte hans historieverk «La Légende des siècles» (1859) til norsk. Mot slutten av livet ble tonen i Hugos skriverier dystrere og mørkere, spesielt etter tapet av hans to sønner. Tre av hans poetiske verker fra denne perioden karakteriseres som nærmest okkulte.

4The-Hunchback-of-Notre-Dame-

Hans mest berømte gotiske verk er imidlertid «Notre-Dame de Paris» fra 1831, kanskje bedre kjent under tittelen «The Hunchback of Notre-Dame». Tanken bak verket var i utgangspunktet å skrive et forsvarsskrift for gotisk arkitektur, som Hugo mente ble neglisjert og til og med ødelagt på sin tid  for å gjøre plass til mer moderne bygninger. Han var selv en sterk forkjemper for bevaring av den middelalderske arkitektur, spesielt i Paris – hvor det var planlagt et kontroversielt restaureringsprogram.

Hugo benyttet store deler av boken til svært detaljerte beskrivelser av den berømte katedralen Notre-Dame (påbegynt i 1163, ferdig i 1345), hvor det aller meste av handlingen foregår – samt den historisk-kulturelle gotiske epoke som sådan. De fleste kjenner nok til essensen av selve handlingen (lagt til året 1482), eller i det minste de tre hovedkarakterene: den pukkelryggede og døve ringeren Quasimodo, sigøynerdanserinnen Esmeralda og den onde visebiskopen og alkymisten Frollo. Boken ble enormt populær, og har blitt laget flerfoldige versjoner av i ettertid, blant annet gjennom ti filmer, fem TV-serier, fem skuespill, fem operaer, sju musikaler, fem balletter, to radiohørespill og to musikalske verker. Også Disneykonsernet laget en egen tegnefilmversjon fra 1996 basert på romanen, som straks vant popularitet.

Mellom Kristiansand og Trondheim, et sted langs Norges vestkyst, ligger den fiktive «Strom-fiord» (Stromfjord), ifølge den franske litteraturstorheten Honoré de Balzacs gotiske verk «Séraphita» fra 1834. Der ligger landsbyen Jarvis ved foten av en isbre og fjellet Falberg, med elven fra Siegdahlen rennende forbi (landskapet blir nøye beskrevet i bokens første del). I landsbyens eneste hus av stein, kalt «Det svenske slottet»etter rikmannen som i sin tid bygget det, bor en merkelig karakter kalt Séraphitus. Séraphitus er umåtelig intelligent, men ensom og melankolsk, og har en fryktelig hemmelighet. En kvinne, Minna (datteren av stedets pastor) er forelsket i Séraphitus fordi hun tror det er en mann, og en mann, Wilfrid, begjærer Séraphitus fordi han tror det er en kvinne (Séraphita).

4sera

Sannheten er at han er den perfekte androgyn – altså halvt mann og halvt kvinne, rett og slett tvekjønnet (Séraphitus/Séraphita blir omtalt både i hankjønn og hunkjønn, men nevnes her som førstnevnte). Han elsker selv Minna, men ønsker at hun skal gifte seg med Wilfrid, for han selv er forhindret fra å gjøre dem lykkelige på grunn av sin mørke hemmelighet. Romanen var sterkt påvirket av den svenske filosof og mystiker Emmanuel Swedenborgs tanker (Balzac selv var en svoren tilhenger av den såkalte Swedenborgianismen), en mann som Minnas far også nevner konkrét i handlingen. På visse punkter kan det også trekkes en tematisk linje til «Frankenstein». Balzacs verker, og i særdeleshet «Séraphita», var forøvrig en kilde til inspirasjon for blant andre Strindberg. Det er senere laget både en musikkomposisjon og et skuespill basert på «Séraphita».

I en søskenflokk på fjorten stykker skal det godt gjøres at ikke minst én av dem blir litt mer kjent enn den gjennomsnittlige borger. Den karismatiske franskmannen Pétrus Borel ble i alle fall dét. Han studerte til arkitekt, og praktiserte uten nevneverdig suksess i noen få år før han mistet interessen, og heller viet seg en stund til tegnekunsten. Dog lå heller ikke dette helt i hans gate, og han forsøkte seg innen journalistikk før han ble heltidslitterær. På denne tiden var han leder av en sirkel av antimaterialistiske bohemer i Paris (som på et visst tidspunkt også var innom nudismekulturen), og ble kjent for sin eksentriske og surrealistiske livsførsel og skrivestil (han tok også selvironisk kallenavnet «Ulvemannen» i denne perioden). Han er også kjent for sin franske oversettelse av Daniel Defoes «Robinson Crusoe», en oversettelse som er i bruk den dag i dag og som reknes som svært god. De siste tretten årene av sitt liv bodde han i Algerie. Hans litterære liv var preget av forkjærlighet for det provokative og makabre. Blant annet kalte han en av sine kortlivede aviser for «Satan». På tross av sine populære artikler, novellesamlinger og dikt, publiserte Borel kun én roman, «Madame Putiphar» (1839). Et keltiskvennlig verk av hallusinatorisk sadisme, skodd over samme lest som «The Monk», «Melmoth the Wanderer» og «The Devil’s Elixirs», samt bygget på den gammeltestamentlige historien om Josef og ikke helt upåvirket av Marquis de Sades perversiteter.

Romanen ble angivelig skrevet mens Borel led av underernæring og psykisk nedbrutthet. Historien sentreres rundt en ung irsk mann som holdes fanget av en kvinne, hvis heftige erotiske tilnærmelser han har avvist. Kvinnekarakteren var et forkledd portrett av Madame Pompadour, kong Ludvig den femtendes ikke-adelige, men innflytelsesrike elskerinne. Boken ble beundret av hans kolleger, men mer eller mindre slaktet av de fleste kritikerne i sin samtid.

 

Comments are closed.

Facebook IconTwitter Icon