Musikkomtaler

Plateanmeldelse: Tori Amos – Unrepentant Geraldines

50 is the new black

Hvordan kan en kvinne i vårt samfunn eldes med verdighet og samtidig kreve retten til å bli respektert som kunstner? spør Tori Amos mens hun stirrer 50 rett i øynene bevæpnet med Cezannes 16 blånyanser.

Det er den middelaldrende kvinnen som er protagonisten i Tori Amos sitt fjortende studioalbum Unrepentant Geraldines som ikke overraskende fremstår som en glitrende musikalsk kronikk fra en av våre aller viktigste samtidskomponister.

Etter ulike inngrep i et vell av sjangere og musikalske medier de siste årene har Amos nå kommet tilbake til sine alt-pop pianorøtter med fjorten soniske selfies.

cover_500

Tori Amos fikk sitt gjennombrudd som soloartist tidlig på 90-tallet med albumet Little Earthquakes, og hun ble kjent som en av verdens mest prominente artister og låtskrivere, og da spesielt fordi hun brukte piano som hovedinstrument i fremførelsen av sin alternative rockmusikk.

 Men Tori Amos har vært på en reise bort fra det særegne, karakteristiske lydbildet de siste par årene. Hun har utforsket dypet av årstidene i albumet Midwinter Graces (2009), et sesongalbum som nok kunne oppdages på en kommersiell radar. Hun har også vært på en tidsreise gjennom 400 år med klassisk musikk som hun ved hjelp av mytologi satte et narrativ til og fremførte i en ny form på albumet Night of Hunters (2011), hennes første utgivelse på plateselskapet Deutsche Grammophon.  Amos har også presentert orkestrale versjoner av et utvalg låter fra sin 20 år lange solokarriere på albumet Gold Dust (2012). Og som om ikke dette var nok har den scenevante rødhåringen vært å treffe bak teaterscenen det siste året, som medskaper av musikalen The Light Princess som gikk for fulle hus på Londons nasjonalteater.

Unrepentant Geraldines er et harmonisk og melodisk album med stemningsfull kammerpop som kan sies å være mer kommersielt spiselig enn mange av hennes tidligere utgivelser. Samtidig er det et gjenhør med en Tori Amos som lytterne kjenner godt til fra før den kunstneriske digresjonen. Albumet er tidsriktig og Amos selv fremstår som age appropriate og reflektert – som en middelaldrende kvinne som er komfortabel i sin alder, og som med et passende kritisk blikk observerer, tolker og formidler verden fra sin unike posisjon. For eksempel er låten 16 Shades of Blue verdt å nevne i den forbindelse. Denne låten tar for seg aldring fra flere synsvinkler, og utforsker og avdekker kvinners vanskeligheter med å tre inn i en hver alder.

 ”Jeg oppdaget Cezanne i året som gikk, og jeg skjønte det aldri før”, sier Tori Amos i sin egen pressemelding i forbindelse med lanseringen av Unrepentant Geraldines. ”Gjennom hele livet mitt har jeg oppsøkt kunst og kunstnere for å lytte. En dag så jeg gjennom en bok og jeg begynte å høre fra da jeg kom over Cezannes ’The Black Clock’. Han var kjent for å ha minst 16 nyanser blåfarge på paletten sin”.

 Datteren Natashya Lorien (13) som Amos har sammen med lydingeniøren Mark Hawley er fremdeles en stor inspirasjon for hennes artistiske arbeide. Mor og datter synger sammen på låta Promise.

Høydepunkter: Promise, Wild Way og 16 Shades of Blue

TEKST: Kim Rio

 

Comments are closed.

Facebook IconTwitter Icon